Don Pedro

Han står på en scene. Ikke noe manus, bare et kors han holder i venstrehånda og mikrofonen i høyre. Petter Skauen er i sitt ess, snakker seg fort varm mens han oppildner studentene ved Diakonhjemmets høgskole til å engasjere seg i studentenes solidaritetsaksjon Diatøff.

– Dere er et eksempel på korsets kraft og det å leve i korsets sprik. Korset peker oppover og til siden. Ta tid til mennesker og vær medmenneske. Det er det viktigste for en diakon.

Han har kommet til sine egne, og de har tatt i mot ham. Ansatte ved skolen hilser, klemmer og prater med ham. I ham ser de hvor langt en diakon kan komme i verden med sykepleie i bunnen og anestesi som spesialitet. Da Petter Skauen var ferdig utdannet her, hadde han ingen anelse om at han skulle bli en kjent bistandsarbeider og fredsmegler, utsendt for Kirkens Nødhjelp.

LES OGSÅ:

Ikke i sin villeste fantasi drømte han om at han skulle spille en rolle i å stoppe folkemord blant indianere i Guatemala. Eller gi hjelp og trøst i et brutalt samfunn der dødsskvadroner og fattigdom har herjet. Eller forsøke å forsone Haiti og Den dominikanske republikk.

Ingen har reddet så mange menneskeliv som Petter Skauen, hevder journalisten og vennen Erling Borgen.

I korsets sprik

Når Vårt Land intervjuer ham inne i skolekapellets ro, tar han fram igjen korset. Det er en kopi av det tre meter høye korset i en kirken i San Salvador, fullt av ord som undertrykte og voldtektsoffer har skrevet om smerte og urettferdighet.

– Diakonhjemmet ble avgjørende for meg. Jeg hørte et foredrag av Per Kjølberg, som var general­sekretær i Santalmisjonen den gangen. Han snakket om quechua-indianerne i Ecuador. Jeg var 20 år og tenkte «dit skal jeg en gang».

For å tjene penger tok han vakter på Ila sikringsanstalt, blant landets verste kriminelle.

– Troen ble prøvd og meislet ut på Diakonhjemmet. Allerede her ble jeg opptatt av spriket i korset. Med mye energi og tvil, nysgjerrighet på livet, trengte jeg korset for å lande troen. Folk her lærte oss å lytte til mennesker og ikke være selvopptatte. Jeg tror det må læres, for selvopptatthet er destruktivt.

I 15 år har han fått lønn fra utenriksdepartementet for å drive fredsarbeid – mens han var ansatt i Kirkens Nødhjelp. Den største seieren er fredsavtalen i Guatemala som ble signert i 1996, etter 36 år med borgerkrig.

For mange i Latin-Amerika er han bare Don Pedro, mannen som første gang kom til Guatemala for å drive hjelpearbeid etter det store jordskjelvet som tok 30.000 menneskeliv i 1976.

Men han startet som misjonær.

Ikke kall

– Fikk du et kall her på Diakonhjemmet?

– Nei. Jeg har aldri brukt det ordet. Fordi jeg har hatt så stor lyst til å gjøre det jeg har gjort. Gud sto ikke over meg og kalte meg. Da jeg landet i Latin-Amerika i 1971, var det like fantastisk som jeg hadde drømt om, pluss litt til. Noen legger for mye vekt på kallet og blir skuffet når det ikke blir som forventet. Jeg har aldri blitt skuffet. Over meg selv, ja, men aldri over Guds nærvær i livet.

Det nærmeste han har vært et kall er kallsbrevet fra Santalmisjonen før han dro til Latin-Amerika.

I de første årene opplevde han at andre misjonærer ikke aksepterte ham for den han var. Petter Skauen passet ikke helt inn i mønsteret for en misjonær.

– Mange av konfliktene blant misjonærene reagerte jeg kraftig på. Jeg lurte fra tid til annen på om de bruker kallet på feil måte. Det virket som om enkelte reiste fra konflikter hjemme. Men nissen blir med på lasset, og blir enda mer synlig i et lite miljø. Sterke personligheter ble sendt fra Norge. Jeg synes de la for lite vekt på relasjoner mellom misjonærer.

I midten av september i år fylte han 70 og avsluttet dermed 38 år i tjeneste for Kirkens Nødhjelp, en organisasjon han opplevde som annerledes. Det har passet ham bedre å legge mindre vekt på frelse, og mer på omsorg og diakoni.

Troens håp

– Hva er din tro?

– Jeg tror på Jesus som person. Doktrinene er jeg mindre opptatt av, men jeg leser gjerne historiene om trøst og håp. Jeg har sett hva det kristne håpet betyr for mennesker. Når alt håp er ute, griper mennesker fatt i troens håp. Da er det ikke Gud eller Jesus de bebreider for sine liv, for Jesus levde i korsets sprik. Han kjente at han var forlatt. Jesus var allmektig, men ga oss aldri svar på lidelsens gåte. Han led selv. Det er de fattige og undertryktes trøst. Dessuten sa Jesus «når jeg kommer tilbake...» – ikke «hvis» – når jeg kommer tilbake skal ting bli annerledes. Dette gir også håp, men det er mye jeg ikke skjønner.

– Hvorvidt har lidelsens gåte plaget deg?

– Ikke nevneverdig for min egen del. Men for dem som har lidd mest, skulle jeg ønske det var et svar. Det er for eksempel uforståelig at de fattigste landene i Afrika rammes av ebola. Jeg holder fast på at Herren har en plan. Mulig jeg skyver noe fra meg ved å tro det, men jeg holder fast på at totalt sett vil Herren det beste for meg. Og da er det godt å tenke på spriket i korset som ble satt der for at jeg kan legge fra meg byrdene. Det har de fattige lært meg.

Nedre Glomma

Frøet til bistandsmisjonæren ble plantet på Kråkerøy misjonshus og i en trygg, kristen familie. Moren var formann i Samemisjonens lokale forening i 60 år og hadde stor omsorg for Norges urfolk.

– Det var kristen tro à la Nedre Glomma. Med antenner ut i verden.

Området var preget av en sterk arbeiderbevegelse, og av de tolv bedehusene langs elva, flere ført opp av kristne svensker som ble frosset ut av Sverige. «Mange sunne mennesker,» oppsummerer Petter Skauen. På fraktebåtene som kom fra Belgisk Kongo var det mørkhudede ombord, husker han. Ungene tok i mot kokosnøtter som mannskapet kastet til dem over rekka.

Den unge mannen som hadde vokst opp med at katolikker ikke var like gode kristne som lutheranere, ble sendt som misjonær til et katolsk land, Ecuador.

– Jeg var aggressiv til å begynne med.

– Aggressiv?

– Jeg reagerte på den katolske kirkes behandling av indianere. Kirken tok blant annet tiende fra dem. Så jeg dro til presten i fjellbyen Tambo og sa fra hva jeg syntes om det.

Da Skauen ble med på det lokale fotballaget, myknet etter hvert både presten og diakonen.

– Det latinamerikanske lynnet passet meg bra, jeg fikk et avslappet forhold til den katolske kirken og spilte fotball etter kirketid. Jeg har fått noen aha-opplevelser der jeg forstår at livet kan være annerledes enn ved Nedre Glomma.

Forsoning

– Hvordan har dette endret troen din?

– Da jeg leste troslære ved Diakonhjemmet, var jeg opptatt av at formuleringene var riktige. Det er jeg ferdig med. Den kirke som ikke kjemper for menneskerettigheter, er en svak kirke. Den norske kirke er ikke tydelige nok om den barmhjertige samaritan. Vi må stå opp for de fattige og være villige til å bli upopulære overfor norske myndigheter for å være troverdige. Gå den ekstra milen.

Partene i Guatemala-konflikten spurte om Norge kunne være upartiske da vi gikk inn i krigene i Afghanistan og Libya. Skauen skulle gjerne sett at kirken i Norge hadde stilt spørsmålet først. Men også overfor homofile i Norge eller palestinere i Midtøsten ville han sett mer at kirken viste en «alt­omsluttende kjærlighet med dem som lider».

– Kirken må stå i korsets sprik, og jeg synes ikke det spriker nok.

Tvilen

– Når har du tvilt?

Det tar litt tid før han svarer; han må tenke seg om.

– Da den første maya-indianeren ble borgermester. På hans første arbeidsdag snakket vi sammen klokka tolv om å lage markedsplass og skole i byen. Klokka tre var han skutt. «Har du full oversikt, Gud?» spurte jeg. Da var det andre som trodde for meg.

– Hva betyr det?

– Det betyr at tvilen ble satt litt på vent, tvilen fikk et hvileskjær.

Så forteller han historien om kvinnen fra Masfjorden som trodde for ham. Hun fortalte ham at hun fikk en melding fra Gud ­23. november 1989 klokka ett norsk tid, om å be for biskop Medardo Gomez og Petter Skauen. Gomez var en tydelig kritiker av regimet i El Salvador. Klokka ett norsk tid flyktet biskop Gomez fra de militære ut av et vindu i San Salvador, hoppet inn i bilen til en ukjent tysker og møtte tilfeldigvis Skauen på flyplassen i Guatemala by senere den dagen. Kirkens Nødhjelps stedlige representant fikk ham i sikkerhet.

Smakt på døden

– Jeg har smakt på døden, både i Ecuador og Guatemala. Siden har jeg ikke vært direkte redd.

Flere menn dro ham brutalt inn i et skredderverksted i Guatemala by i 1991 og rettet et gevær mot hodet hans mens de skrek ut trusler. Da var han sikker på at han skulle dø. De tok fra ham alt, bil og klær – men forlot ham i live.

Da noen kastet den viktige telefonboka hans over gjerdet, skjønte han at de som angrep ham visste hvem han var, hvor han bodde og hvilken rolle han spilte i freds­arbeidet.

Hvorfor slapp han unna den gangen? Han vet ikke sikkert, men har en teori. En gang senere ble han invitert hjem til en fra militæret som hadde besøkt Norge tidligere i fredsprosessen. Mannen hadde også kontakt med kriminelle i bydelen der Skauen ble angrepet. «Alle gjør feil», sa han til Petter Skauen før han forærte en stor gave til Skauen og kona.

Det hender at bilder fra hendelsen kommer tilbake. Geværmunning og høye skrik. Det har ført til søvnproblemer, svette og en murrende angst som blir borte når han holder seg aktiv.

– Jeg vet at den ligger der og kan komme snikende om natta. Det er noe jeg må leve med. Man kommer ikke helskinnet fra så mange opplevelser, historier og møter med mennesker som jeg har hatt. Angst og smerte er en del av livet.

Pensjonist

Nå skal han være pensjonist, men det kan bli travelt nok. Den svenske multimillionæren Lars Hanell etterlot seg nemlig en stiftelse på 100 millioner, til bruk blant fattige i Mellom-Amerika, da han døde i 1997. Det skjedde etter en lang samtale over en kopp kaffe med Petter Skauen i 1978. Hanells kone etterlot seg også en stiftelse med en betydelig pengesum da hun døde, forteller Petter Skauen. Han skal forvalte begge stiftelsene. 15 millioner i avkastning hvert år skal brukes blant annet til skolegang for fattige urfolk.

Fredsarbeid er ikke Petter Skauen ferdig med. Noe anestesi har det aldri blitt. Diakon vil han alltid være.