Nyheter

Denne syriske familien drømmer om å bli utvalgt til å få komme til Norge

Familien til lille Kahraman (1) er på flukt fra Syria. UDI bruker timer for å få deres historie. Blir de blant tusen syrere som Norge gir asyl i år?

På et stort rom i Ankara 50 syriske flyktninger. Alle har reist langt fra steder i Tyrkia. Enkelte mangler, de har ikke rukket fram i tide. I et hjørne turner noen barn på en plastsklie. På et bord ligger en liten gutt og sover. Han heter Kahraman og er bare 11 måneder. Sammen med sine foreldre har han reist sju timer med buss fra Istanbul i natt.

LES OGSÅ: Fikk asyl på ettårsdagen

LES MER: UDI siler ut terrorister og krigsforbrytere

Alle er valgt ut av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) for å vurderes til asyl i Norge. Før klokka åtte sto de utenfor den internasjonale flyktningorganisasjonens hus. Det som skjer her i dag kan avgjøre framtiden deres. Tyrkia klarer ikke å hjelpe alle som har kommet over grensa de siste årene. Vil Norge ta i mot?

LES SAKEN HER: Krever at regjeringen tar imot syke, syriske flyktninger

Om tre uker. Seniorrådgiver Janne fra Utlendingsdirektoratet (UDI) ber om oppmerksomheten. Hun er i Tyrkias hovedstad for å intervjue flyktningene og ønsker bare å bli omtalt med fornavn.

– Dere er her for å bli vurdert for gjenbosetting i Norge. Norge vil svare innen tre uker om dere er akseptert, forteller hun.

Ørene til de frammøtte hører en stemme fra håpets og frihetens land. Tolken oversetter fra engelsk til arabisk. Hun vet hva hun må si, og det har blitt sagt til nye grupper hver morgen i snart to uker: Hvis de blir avvist, er det ikke mulig å klage. Blir de akseptert, vil de få dra til Norge innen seks måneder. Norge betaler for reisen, selvsagt. I løpet av denne dagen skal de gjennom to intervju.

– Alt dere sier er konfidensielt. Vær trygge på at vi ikke deler informasjonen med andre, heller ikke andre land, sier kvinnen fra Norges immigrasjonsmyndigheter.

LES OGSÅ: Sp frykter at de blå dikterer Venstre og KrF i verdisaker

Redde. Flyktningene er spurt om noen vil snakke med norsk presse.

– Trykker dere bildene av oss, ser myndighetene dem. Syria har spioner over alt. De vil kontakte familiene våre i Syria og drepe dem, sier en mann som henvender seg til oss direkte på engelsk.

Noen av flyktningene har demonstrert mot regimet og fått ansiktet sitt i syriske medier.

– Det er forståelig at de er redde. Det er jo derfor de har flyktet, sier Tone Loge Tveter, assisterende direktør i UDIs asylavdeling.

Med erfaring fra å velge ut kvoteflyktninger fra flere land konstaterer hun at det ikke har ikke vært lett å jobbe her i Tyrkia. Asylsøkerne er tilbakeholdne og skeptiske. Enkelte ombestemmer seg i siste liten. De vil ikke til et annet land likevel.

Norge sender kommisjoner for å plukke kvoteflyktninger i verden. I Tyrkia er 14 norske tjenestemenn denne gangen utsendt. Tidligere i år har kommisjoner vært i Libanon og Jordan. Rutinen er den samme: Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDI) samler informasjon for at norske kommuner kan forberede seg på å ta imot flyktningene. To politiavdelinger bistår også: Politiets Utlendingsenhet (PU) og de to mennene på rom 12. Men det er UDI som har ansvar for å vurdere om Norge vil gi beskyttelse. Det er de som har nøkkelen til perleporten.

Dette er effektivt byråkrati. I stedet for at flyktningene kommer til Norge, kommer Norge til dem.

LES MER: Bondevik til Solberg: Ta imot flere syriske flyktninger

Krav: Sannheten. Det ligger et rosa og et blått kosedyr på UDI-Jannes skrivebord. Et av dem vil kanskje få asyl i Norge. Før hun tar noen inn til første intervju, stikker hun hodet inn gjennom døren til nabokontoret, rom 12, og spør om teknisk kompetanse. En norsk mann kommer ut og bistår. Senere kommer verken han eller kollegaen ut mer. Flyktningene vet ikke at de sitter der eller hvem de er. Men de har en jobb å gjøre.

Lille Kahraman blir vekket fra sin søvn på bordet. Sammen med sine foreldre Sherihan (29) og Hennan Karajoul (31) starter han på løypa mellom kontorene med de norske immigrasjonsfolkene. For den lille familien er det ikke noe problem at Vårt Land følger dem.

– Det er ille i Syria. Det blir ikke verre om vi er i en norsk avis, sier Hennan Karajoul.

Hovedkontoret til UNHCR i Ankara har ingen skilt på utsiden. Vakter utenfor porten, i porten og inne i huset. Porter, låser, piggtråd på toppen av kraftige jerngjerde. En liten festning, i dag full av UNHCR-ansatte, norske byråkrater, syrere og pressefolk. Gjennom kaoset loser Janne Karajoul-familien inn i sitt kontors stille havn.

– Vi skal snakke om hva dere har opplevd i Syria. Det er viktig at dere forteller meg sannheten, sier hun.

– Ikke noe problem. Jeg har bilder som kan forklare vår situasjon, svarer Hennan Karajoul.

– Hvis norske myndigheter finner ut at dere har løyet, vil saken bli avvist. Om dere kommer til Norge, og vi finner ut at opplysningene ikke stemmer, vil det også få konsekvenser. Det er viktig å forstå at dere, så lenge dere er flyktninger, ikke kan reise tilbake til Syria, sier UDI-damen.

LES MER: Krigsskadde får asyl-nei

Presise svar. Lille Kahraman er rastløs og vandrer mellom fangene til mor og far. Han får låne det rosa kosedyret på Jannes pult. Paret er kurdere og snakker både arabisk og kurdisk.

– Har du militærbok? spør UDI-rådgiveren, henvendt til Hennan.

– Ja, den ligger i Syria, svarer han.

Kopi kan han skaffes. Familien kommer fra Aleppo, en av byene som er blitt hardest rammet av hærens bomber etter at opprørerne tok kontroll. Norges representant vil vite alle steder de har bodd. Hun vil ha presise opplysninger – navn på bydeler, gater, etasje. Når hun ikke får det, spør hun igjen. For å sjekke om de er den de sier og at de faktisk kommer fra stedet de oppgir.

Øre, hals og panne. Elisabeth Sørgård tar i mot Karajoul-familien på kontoret til Politiets utlendingsenhet. Først sjekker politibetjenten om personopplysningene politiet har fått fra UNHCR stemmer. Kollega Shahin Lotfi tar fingeravtrykk. Presise avtrykk er viktig. De lyver aldri om identiteten.

– Hvordan reagerer asylsøkerne på politiets arbeid?

– De er samarbeidsvillige. Noen spør hvem som har tilgang til avtrykkene, sier Sørgård.

Begge politibetjentene er i sivile klær.

– Politiet var høflige og vennlige, sier Hennan Karajoul etterpå.

Han har selv brutale erfaringer med hjemlandets politi.

Alle familiemedlemmer skal fotograferes. Lille Kahraman får hjelp til å sitte på toppen av stolryggen. Elisabeth Sørgård må ta flere bilder før hun får ett der han sånn omtrent ser i kameraet. Gutten skjeler. Er det noe galt med øynene hans?

Dokumentgranskeren. Glenn Omar Olsen har en ensom jobb. Alt som holder ham med selskap er en kasse med flyktningenes dokumenter, datamaskinen, en skanner og en lupe. Han er politiets utsendte dokumentgransker og ser etter falske ID-papirer.

Pass er det viktigste han undersøker – og det letteste fordi de følger internasjonal standard. Men alle flyktninger har ikke pass. Da må politispesialisten sjekke kvaliteten på nasjonale ID-kort, førerkort, militærbok, fødselsattest eller familiebok. Disse er lettere å forfalske.

– Hva får deg til å mistenke at noe er forfalsket?

– Jeg ser om noe avviker. Da går jeg nærmere inn og ser om det kan være naturlige årsaker som slitasje eller produksjonsfeil.

– Hva gjør du hvis du mener noe er forfalsket?

– Da gir jeg beskjed til UDI. Har jeg avdekket forfalskningen, er jobben min gjort. Jeg ville blitt overrasket om vi fant et stort antall forfalskede dokumenter, for det ville ikke stemt med våre erfaringer. Midtøsten er et dokumentsamfunn.

Noen dager etter at vi snakker med ham avdekker han et dokument på syrisk statsborgerskap som trolig er forfalsket.

Nummer 12. Hvem er de to mennene som sitter bak døra til kontor 12? De jobber for Politiets sikkerhetstjeneste (PST). De snakker ikke offisielt med oss journalister. Vi får heller ikke ta bilder av dem. Oppdraget deres er likevel ikke hemmelig. Anonymiteten er for deres egen sikkerhet, men også for at de ikke skal skremme flyktningene.

Det er UDI som har hyret PST til å være med i kommisjonene som velger ut syriske flyktninger. Først og fremst skal UDI velge syrere som trenger beskyttelse, men nesten like viktig er det å hindre at potensielle terrorister, kriminelle og krigsforbrytere får asyl. Norge tar heller ikke imot familier der et voksent familiemedlem er igjen og slåss i Syria.

Enkelt sagt: Norge vil ikke ha flere som mulla Krekar.

Flykter. I til sammen tre timer sitter Hennan og Sherihan hos Janne og forteller hvorfor de er på flukt. Dette er historien slik de forteller den til Vårt Land senere.

– Hovedproblemet er at vi tilhører en minoritet. Det er største grunnen til at vi flyktet, sier Hennan Karajoul, som er kunstner.

Motstanden hans mot president Bashar al-Assads regime startet da hæren drepte kurdere etter en fotballkamp i 2004. Han var blant de første til å protestere da opprøret eksploderte i 2011. Datoen 7. januar 2013 husker han godt. Huset deres i Aleppo lå midt i kampsonen da militante opprørere og hæren begynte å krige.

– Om morgenen fant vi naboen drept på gata, huset hans utbrent. Gata var farget av blod, forteller han.

Paret flyktet uten å ta med seg noe. Da Hennan ringte til sin telefon i leiligheten de hadde flyktet fra, sa en stemme at den var omgjort til et militært kampsenter for hæren.

– Det var et sjokk.

Han regner med at hæren fant dokumenter om familien og regimekritiske malerier som politiet tidligere hadde bedt ham fjerne fra en utstilling. De opplevde at de var blitt et mål, de var i fare. Hennan var i tillegg redd for å bli tvunget til å krige, enten for opprørerne eller hæren. I en annen by ble Kahraman født før de flyktet videre til Tyrkia.

– Vi har mistet alt – jobb og sosialt liv. Alt jeg har igjen er min egen menneskelighet. Hadde jeg blitt værende i Syria, ville jeg mistet den også, sier Hennan.

Øynene. I Istanbul neste dag får vi besøke familien Karajoul. De bor som to tredjedeler av alle syrere i Tyrkia – vel 600.000 – utenfor flyktningleirene. Den lille leiligheten der familien til Hennans tante bor rommer åtte personer, alle på flukt. I stua setter vi oss på madrasser på gulvet.

Sherihan og Hennan har sovet noen få timer etter å tatt bussen hjem fra Ankara i natt. Den norske immigrasjons-kommisjonen behandlet dem bedre i går enn da de ble registrert hos UNHCR i februar.

– Den største forskjellen var at nordmennene ville ha detaljer. De var gode lyttere, og det gjør oss trygge, sier Hennan som sitter med hendene rundt en pute på magen.

Sherihan ser på sønnen som krabber rundt på gulvet. En måned etter fødselen oppdaget de at noe var galt med øynene hans. Han ser ikke noe uten at det er helt nære ansiktet. Leger i Syria kunne ikke operere.

– Vi dør inni oss, selv om kroppen lever. Jeg vil at barnet mitt skal få hjelp, sier Sherihan.

Hun håper at guttens øyne kan opereres eller laserbehandles.

– Vi klarer ikke å tenke på noe annet, sier Hennan.

Skrik. – Hvilke bilder har dere av Norge?

– Så langt vi vet er det et land som respekterer menneskerettighetene, og dere har god økonomi. Jeg kjenner Edvard Munchs bilder. Skrik ser ut som det kommer fra Syria, eller fra mitt eget indre, sier Hennan.

På en hylle, blant Kahramans kosedyr, ligger et med rosa farge. Kanskje får det opphold i Norge.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter