Kultur

Ibsens kristne drama

– Evangeliske fordringer om kjærlighet og selvransakelse gjennomsyrer hele Ibsens verk, sier Ibsen-forskeren Jørgen Haugan. Han regner ikke med gjennomslag for sin påstand.

Hele sitt liv har Jørgen Haugan (72) lest og studert Ibsen. Med boken Dommedag og djevlepakt har nestoren med doktorgrad på Ibsen gitt sitt siste bud på hvordan forfatteren skal forstås. Få har som Haugan pløyd de 24 dramaene og lest dem slik Henrik Ibsen selv insisterte på at de skulle leses – i sin helhet og i den rekkefølgen Ibsen skrev dem.

Haugans påstand er at gjennom en slik lesemåte tegnes det «et helt nytt bilde» av dramatikeren. Det nye er at Ibsen slettes ikke var den kulturradikaleren som hans samtidige danske Georg Brandes gjorde ham til. Ibsen hadde sine røtter i kristendommen, med vekt på kjærlighetsbudet, på selvransakelse og på kravet om samsvar mellom ord og handling. I de første dramaene skriver han om «kirke» og «frelse». I verkene fra og med Gengangere, er «kirke» byttet med «hjem» og «frelse» med «lykke».

«Ibsen har beveget seg fra å være en fundamentalistisk kristen ideolog til å bli en følsom, sosial menneskeskildrer og psykologisk analytiker», skriver Haugan. De evangeliske fordringer holder han likefullt fast ved «som en skjult målestokk».

LES OGSÅ: – Gjør samme feilen som Ibsen

Nytt bilde. – Hvordan er det mulig å tegne et helt nytt bilde av Ibsen som det er skrevet så mye om?

– Seierherrene skriver historien, og vinnerne fra 1870 var Georg Brandes og radikalismen som førte et hardt oppgjør mot kirke og kristendom. Deres syn har vunnet hevd i hele det tyvende århundre. Brandes annekterte Ibsen og gjorde ham til en forbundsfelle innenfor sitt eget prosjekt – uten å ha lest og analysert Ibsens tidlige dramaer. Litteraturhistoriens bilde er at Ibsen ble Ibsen da han møtte Brandes og ble hans forbundsfelle i det moderne gjennombrudd.

Haugan påpeker at Ibsen var 14 år eldre enn Brandes og hadde skrevet dramaer innenfor en kristen horisont i 20 år da han møtte Brandes.

– Det er ingen tvil om at Brandes har påvirket Ibsen i retning av samfunnet, men mitt poeng er dette: Ibsen er nok takknemlig for hva Brandes har betydd, men når han skriver sine samtidsdramaer, gjør han det fortsatt innenfor den kristne vinkel. Hans samtidsdramatikk har en kristen undertekst, ikke lenger forkynnende, men den styrer og gjennomsyrer samfunnsdramatikken hans.

Stiller krav. – Hva er den kristne vinkelen i for eksempel Et dukkehjem?

– At det er personen man skal begynne med når man skal forvandle samfunnet. Han stiller krav til den enkelte om å bli selvbevisst og erkjenne sine egne motiver slik at man blir et identisk menneske. Det kristne bildet i Et dukkehjem er det Nora sier til sist – «drømmen om det vidunderlige». Det får ingen særlig konkret utforming, men blir en utopi om noe annet enn det liv hun har levd med Helmer. Både Brandes og Strindberg likte ikke denne slutten fordi de mente at ingen kvinne forlater hjemmet uten at det er en elsker som lokker henne ut.

– Nora gikk, og hun gikk alene, ikke for å finne en elsker, men fordi hun var skuffet over det liv og ekteskap hun hadde. Noras visjon er en annen, sannere og utopisk pardannelse enn det samtiden kunne tilby henne. Hennes utopi er basert på det kristne kjærlighetsbud om et altomfattende og alt-tilgivende parforhold. Både Brandes og Strindberg hadde det moderne gjennombrudds ideologi om at å ta en elsker og som en egoistisk person realisere seg selv. Det er i full konflikt med Ibsens visjon som er evangelisk i den forstand at han tenker kjærligheten som en forpliktelse mellom to.

Møtte motstand. Etter Brandes har Ibsen blitt lest og spilt over hele verden. Er det virkelig mulig at den kulturradikale dansken kan ha styrt vår lesning helt inn i vår tid? Haugans svar er et kategorisk ja. Allerede i 1977 presenterte han sine synspunkt på Ibsen i sin doktoravhandling. Da Gyldendal mottok teksten, satte de en norsk Ibsen-professor til å vurdere den. Han frarådet forlaget å utgi boken i Norge. I Danmark forsvarte han sin doktorgrad, og boken ble utgitt der.

- Synspunktene mot Brandes sin Ibsen-lesning er utviklet i et dansk miljø rundt professor Aage Henriksen (1921-2011). I Norge er de møtt med konsekvent motstand, sier Haugan.

Blir Ibsen misforstått i teatret også? Haugan er glad for at Ibsens dramaer er fridd for den overdrevne respekten som preget Ibsen-oppsetningene for 50 år siden. Han mener imidlertid at ikke alle regissører er klar over Ibsens «dukkeførerteknikk».

I livet forholder vi oss til hverandre i de roller vi spiller, men vi kan aldri helt vite hva den andres motiver er, knapt nok våre egne.

- Vi kan se at Ibsens dramaer ligner på denne virkeligheten. Men hos Ibsen er det en tilrettelagt virkelighet der personene er marionetter i Ibsens hånd. Leser man teksten nøye, bør man aldri være i tvil om den enkeltes motiver, sier Haugan.

– Denne dukkeførerposisjonen er ikke alltid teatret seg bevisst. De bruker heller sin fantasi og forsøker å visualisere den på scenen, mener Haugan.

Ikke bare oppbyggelig. – Hvordan har du endt med boktittelen Dommedag og djevlepakt?

– Det er uttrykk for en av de nye erkjennelser jeg er kommet til. Dommedag er et velkjent Ibsen-ord. Å dikte var for ham å holde dommedag over seg selv. Men Ibsens kunstnersyn begynte i det romantiske verdensbilde der kunstneren skulle veilede mennesker ved å skape det gode, skjønne og det sanne.

– Ibsen erfarer imidlertid at det å skrive kunst ikke bare er oppbyggelig. Det sniker seg inn berømmelsesmotiver, pengemotiver og hverdagslige hensyn, men også demoniske sider og en ondskap. I det kunstneriske rom kan kunstneren både lyve og bedra. Det preger hans produksjon fra Rosmersholm og ut hvor «dævelskapen» blir nøkkelordet. Det han først trodde var en gudspakt, viser at han er kommet til å tjene noen andre djevelske intensjoner i stedet.

Evangelisk grunntone. Om Rosmer i Rosmersholm skriver Haugan i boken: «Tilsynelatende fremstår han som et edelt, offervillig menneske. Men reelt er han en havmann som ikke kan elske og som legger alt dødt omkring seg. Rosmers livsløgn er en illusjon med perspektiv i, fordi den speiler Ibsens eget selvbedrag. Rosmersholm er Ibsens dommedag over seg selv og sin ungdoms idealisme.»

– Ibsen vil gjerne opprettholde sin fasade av å være den gode dikter. Under overflaten punkterer han forestillingen. Det er derfor man kan ta så feil av ham, sier Haugan.

– Når han skriver denne «dævelskapen» mener du likevel han skriver dramaer med en evangelisk grunntone?

– Ja, men det evangeliske skifter underveis. Det var en form i Brand og en annen senere. Min hovedtese er at forfatterskapet har et vannskille ved Gengangere. Inntil da er Ibsen en type dikter, fra og med Gengangere er han en helt annen. Han har, som Shakespeare før ham, erfart at samfunnet er en scene. I det samfunnet han ville bringe inn på scenen, hadde offentlige verdier oppnådd en statusverdi der det å være from og nestekjærlig kunne lønne seg. Man kunne narre omverdenen ved å ikle seg nestekjærlige ord. Det er dette spillet han nå fokuserer på, og skaper teknikken med det dobbeltmotiverte utsagn. I replikkene er det lagt inn det ubevisste motiv som vil gagne personene. Vi kan tro at han eller hun er så god som ordene vedkommende bruker. Slik virvles vi inn i et illusjonsspill. Spørsmålet er hva er det du vil oppnå med det du sier. Det er denne mistenksomhetens metodikk som Ibsen bruker for å komme fram til det ubevisste ved menneskene.

Tidlig Knausgård. Haugans sterke fascinasjon for Ibsen ble tent da han var student under den ledende Ibsen-forsker Daniel Håkonsen ved Universitetet i Oslo. I København møtte han så Aage Henriksen og et helt annet syn på Ibsen. Han sier det er dette miljøets bok han nå har skrevet.

– Boken er min siste, og en oppsummering av min livslange interesse for denne fantastiske dikteren, sier Haugan, som har brukt ti år på å skrive Dommedag og djevlepakt.

Ibsen er en sjelegransker som holder dommedag over seg selv. Det skal tas bokstavelig, mener Ibsen-forskeren. Forfatteren er skånselsløs over for seg selv.

– Det er det som er så rystende ved ham. Han kler seg naken. På den måten er han en tidlig Knausgård. Bak fiksjonens maske er Ibsen likeså privat som Knausgård, sier Jørgen Haugan.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur