– Gjør samme feilen som Ibsen

Skuespiller Lise Fjeldstad er spesielt kjent for sine tolkninger av Ibsens kvinneroller. Hun mener det religiøse er helt tydelig hos Ibsen, og kan ikke se at det har blitt lagt skjul på.

– Alle rollefigurene hans står i store etiske dilemma, og jeg synes ikke det har vært underslått, sier hun, og fortsetter:

– Brand er et stykke som tar opp de store spørsmål om tro og hvordan man lever sitt liv. Og i slutten av Peer Gynt er det dette det dreier seg om. Når Peer møter Solveig, er hun selve nåden. Jeg føler ikke at disse tingene er underslått. Jeg kan ikke skjønne hvordan man kan underslå det, sier Fjeldstad.

LES SAKEN: 'Ibsens dramatikk har en kristen undertekst'

– Overvurderer motstanden. – Språket i Ibsens skuespill, helt fram til hans siste stykke i1899, er gjennomsyret av kristne uttrykk og bibelallusjoner, sier Vigdis Ystad. Hun er professor emeritus og var hovedredaktør for den nye vitenskapelige Ibsen-utgaven på 32 bind, som ble gitt ut på Aschehoug i 2010.

– Jeg ville være forsiktig med å binde det sterkt til konvensjonell kristendom, men tankegangene og kjærlighetsbegrepet er der, sier hun.

Jørgen Haugan mener norsk Ibsen-forskning har vært ensidig opptatt av å tolke Ibsen som en samfunnskritiker. Det er hun uenig i.

– Her gjør nok Haugan den samme feilen som Ibsen gjorde, nemlig å overvurdere omfanget av motstanden han fikk i Norge. Hverken Ibsen eller Haugan har fått så sterk motstand som det de selv opplevde og opplever det som.

Ystad mener Haugan har inntatt en spesiell posisjon i Ibsen-forskningen, mye på grunn av sitt nære forhold til den danske litteraturviteren Aage Henriksen.

– Henriksen representerer en metafysisk tolkningstradisjon som også Haugan har sluttet seg til, men som har hatt færre representanter i Norge, sier Ystad.

Skjellsettende. Frode Helland er professor ved Ibsensenteret på Universitetet i Oslo, og mener man ikke skal lese så mye religion og eksistensialisme inn i Ibsens diktning.

– Jeg tror ikke Ibsen satt og skrev disse samtidsskuespillene med Kierkegaard ved siden av seg. Det kan hende Brandes sin innflytelse er overdrevet, men Ibsen skriver selv at opplevelsen av å lese Brandes var skjellsettende.

Helland mener likevel kristen tematikk hadde en mer framtredende rolle i begynnelsen av forfatterskapet, enn senere.

– Men hvis Haugan sitt poeng er at Ibsen fra begynnelse til slutt er en idealistisk forfatter i en kristen kirkegaardiansk tradisjon, så tror jeg det er feil.