Heftige herrer

ANMELDELSE: Røff, kaotisk og ladet til bristepunktet av menneskelig energi og mørke. Slik fremstår utstillingen Melgaard + Munch – The end of it all has already happened. Den fatalistiske tittelen gir oss et hint om hva vi har i vente.

Her er to kjente, norske kunstnere – Edvard Munch og Bjarne Melgaard. Den ene kanonisert som en av det 20. århundrets viktigste malere og forløper for ekspresjonismen. Den andre forstått som en maksimalistisk og tidvis kontroversiell viderefører av kunstretningen. På Munch-museet går de to nå inn i en fortettet dialog om livets store tema. Munchs relevans i samtiden står sentralt, men det er i minst like stor grad Melgaard vi ser.

LES MER: Ønsker seg Melgaard i kirken

Munch på speed

Sammenhengene mellom Munch og Melgaard, handler altså ikke først og fremst om form- eller motivmessige likheter, selv om Melgaard referer direkte til Munch i enkelte arbeider. Et eksempel er Untitled (Couple) fra 1997 hvor han siterer Kyss (1897). Denne typen paralleller tydeliggjøres i utstillingens første rom, som er malt nøytralt i hvitt, og hvor bildene er konvensjonelt presentert med tittel og årstall.

Herfra går det bare én vei. Vi dras inn i det som må være det hvite rommets negasjon: En fargesprakende sal med bilder, skulpturer, foto og video satt sammen som en stor collage. Veggene i rommet er tapetsert med dokumentarisk avbildninger fra Melgaards tidligere utstillinger, og i bakgrunnen dunker musikk som Melgaard selv har valgt ut. Utstillingen fremstår fra nå av som én svimmel installasjon, hvor første tematiske inndeling er «seksualitet, kjønn og normativitet».

Temaene er kjent farvann for både Melgaard og Munch. Spørsmålet er om utstillingen tilfører opplevelsen av de to kunstnerskapene noe nytt. Mitt inntrykk er at Melgaard mykner litt – hans dystopiske uttrykk får en mer allmenngyldig dimensjon ved siden av Munch. Eller, det jeg mener er at det blir lettere å se denne dimensjonen. Munchs kunst fremstår noe mørkere og med en mer fragmentert symbolikk enn vi kanskje er vant til.

LES MER: Kongen: Munch gjør oss stolte av å være norske

Munch + Melgaard er ikke noe pustehull en søndag formiddag. Den krever noe av betrakteren. Pubertet får røff behandling når det havner tett på Melgaards omdiskuterte maleri basert på foto fra blader utgitt av en organisasjon som vil legalisere sex mellom menn og unge gutter. Sammensettingen har fått oppmerksomhet og har nyanser i seg utover det provoserende. Barns sårbarhet i møte med voksenverdenen kan være én inngang. Jeg vet likevel ikke om museet når helt frem akkurat her.

Følg oss på Facebook og Twitter

Døden og skammen

Bjarne Melgaard har en politisk brodd, tydeliggjort gjennom tema som marginalisering, hiv og aids. Det nest siste rommet har fått overskriften «Sykdom, død, dystopi». Her spilles det blant annet på hvordan begge kunstnerne dveler ved sykdommer med et mytologisk og skambelagt skjær. For Melgaards del handler det om aids. I Munchs tilfelle syfilis, som skal være omdreiningspunkt i maleriene Arv og Sønnen. De valgte temaene er slik sett både tidløse og tidsbestemte. De arter seg ulikt i hver sin historiske kontekst, men har noen av de samme berøringspunktene og kan brukes til kritiske undersøkelser av samfunnet.

Det tematiske kan virke opplagt, men nøkkelen til enkeltverk gir seg ikke av seg selv. Kurator Lars Toft-Eriksens omvisning, som pågikk da jeg besøkte museet, kan være et godt utgangspunkt for å trenge dypere inn i materien.

Hos både Munch og Melgaard er person og kunst tett vevet sammen. Melgaard har vært opptatt av jeget som fiksjon og å skape usikkerhet omkring hva som er sant og ikke. Iscenesettelsene av selvet og rollene de har fått er også tema i Melgaard + Munch. Det er interessante paralleller. Samtidig kan man få en fornemmelse av at de, i alt det heftig uttrykksfulle, gis profetiske dimensjoner, lik kosmiske krefter som støter sammen.

Men – dette er vel kanskje bare en av flere stereotypier som settes i spill. Det er i alle fall verdt å merke seg at utstillingen er første del av en serie der også andre fremskutte, mannlige kunstnere – Vincent van Gogh, Gustav Vigeland, Robert Mapplethorpe, Jasper Johns og Asger Jorn – skal prøves mot Munch.

Melgaard har også laget helt ny kunst for anledningen, vist frem i et selvkomponert rom kalt «Daddypussy». Her er blant annet en kolleksjon klær gjort i samarbeid med det californiske merket 69. Slik understrekes Melgaards evne til å tenke på tvers av ulike medier – et trekk som kunne vært utforsket mer i relasjon til Munch.

LES MER: Kunst på kirkens premisser

Blikket

Hvordan vi ser og forstår kunstverk er avhengig av tiden vi lever i. Melgaard opererer i en helt annet kontekst enn Munch gjorde, i massemedienes tid, hvor postmoderne teori har utfordret tanker om originalitet. Bildene til Melgaard strekker seg også mer utover bildeflaten enn Munchs. De forholder seg til en langt mer fragmentert visuell verden, de er fulle av tekstlige utrop og referer til samtidens populær- og subkulturelle fenomener.

Det er likevel fullt mulig å sammenligne dem, og museet gjør klokt i å løfte dette opp på et overordnet nivå hvor allmennmenneskelige tema får spillerom. Samtidig utfordres vi på hva en utstilling kan være, og hvilke føringer som kan legges for opplevelsen av kjente verk. Ved første øyekast kan det fremstå en smule overflatisk, og Munch drukner noen ganger litt i møte med Melgaard. Men helheten er solid – og utfordrende.