Amerika-farernes kirkeboom

Halvor Funkelien hatet presten sin. Pinsen 1845 legger han en listig plan: Han fyller vann på lommelerka si, setter seg på kirkens første benkerad, og drikker.

Det koker over for presten, som avbryter sin preken og roper:

– Jeg kan ikke predike længere med dette Syndens vederstyggelige Skarn foran mig, drikkende Brendevin i Kirken!

Når han kastes ut av kirken, har Funkelien lykkes med sin hevn. Han går til retten, og får 100 dollar i erstatning for prestens røffe behandling.

Nye kirkesamfunn

Slik fortonet den seg, den første åpne konflikten mellom presten Johannes Dietrichson og hans norskamerikanske soknebarn. Det skulle bli langt flere, og noen av dem resulterte i at det ble skapt nye kirkesamfunn. Emigrantene til de forente stater var langt fra forente.

– Johannes Dietrichson var den første norske presten i USA, og han var en katastrofe. Han var en ihuga statskirkemann omgitt av haugianere. Så han røk i tottene på menigheten sin, gav opp og dro tilbake til Norge, sier Sverre Mørk­hagen, som nylig gav ut tredje og siste bind i sitt store verk om utvandringen til Amerika.

Noen dro hjem som følge av krangel og splid, mens andre brøt ut og startet egne kirker. Mørkhagen anslår at det i 1910 var 2.000 norske kirker i USA, mot 1.000 hjemme i Norge. Da den norskamerikanske presten Olaf Morgan Norlie i 1918 laget en oversikt over norske lutherske menigheter i Amerika, måtte han skrive to tykke bind for å få med alle.

Haugianere mot statskirken

Mange av de første emigrantene var haugianere. De hadde reist til Amerika for å komme bort fra prestene og statskirken. Men samfunnene de etablerte begynte å skli ut i umoral, fyll, dårlig hygiene og manglende struktur. Andre bosettere begynte å se på nordmenn som skitne. Når de kalte dem for «norske indianere», var det ikke ment som kompliment.

– Da den mest akutte nøden hadde lagt seg, begynte de å bekymre seg for hvordan det skulle gå med barna, som vokste opp i et samfunn uten kirkelig ballast. Og fordi de norske emigrantene ikke hadde sin egen kirke, mistet de folk til baptistene, metodistene og ikke minst mormonerne, sier Mørkhagen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Prester ville ikke dra

Emigrantene så at de manglet struktur og autoriteter. Men det var ikke lett å få prester til Amerika.

– I Norge var prestene en del av embetsverket, og embetsverket var imot utvandringen til Amerika. Det satte stemningen, også blant teologene. På 1850- og 1860-tallet var det vanskelig for nyutdannede prester å få jobbe i Norge. Men selv om det ble ropt etter dem fra USA, så ville de ikke dra. Hverken til de haugianske kirkene eller til kirkene som fortsatte i statskirkens tradisjon.

Løsningen ble å gjøre sine egne folk til prester. For haugianerne betydde det å få predikanter ordinert til prester av tyske menigheter. Mens emigrantene i den statskirkelige tradisjonen etablerte en presteutdanning i samarbeid med tyskere i Missouri.

LES OGSÅ: Kjempar­ for slaveerstatning­ til Michelle Obama

Slavestat

– Det som var leit var at Missouri var en slavestat, og også denne skolen begynte å godta slaveriet. Den dreide i retning av kalvinismen, som innebærer en tro på at Gud har gitt deg din skjebne. Dermed tenkte de at de som var født som slaver, gikk inn i en slags gudsorden, sier Mørkhagen.

Året er 1861. Året striden om slaveriet eskalerte til borgerkrig.

– De norske skjønte at dette bar galt av sted – særlig haugianerne var klinkende klare på at ingen har rett til å eie et annet menneske. De som stod i statskirketradisjonen sa derimot at slaveri ikke var synd i seg selv, at det kom an på hvordan det ble gjort, og at også Bibelens personer hadde slaver.

Men etter hvert skjønte også statskirkemennene at slaveriet var galt. Da trakk de seg ut av skolen i Missouri og startet Luther College i Iowa, det første norske college. Her var forøvrig Dagfinn Høybråten student på 1980-tallet.

– Det finnes fortsatt og er et veldrevet college. Vi ser at nordmenn tok med seg skillet mellom allmue- og embetsmannstradisjonen. Det kommer tydeligst til uttrykk ved at haugianerne startet egne kirkesamfunn, noe de ikke hadde hatt mulighet til i Norge, sier Mørkhagen.

Vrimmel

De 2.000 norske kirkene som eksisterte på begynnelsen av 1900-tallet, fordelte seg på fire tradisjoner: den haugianske, den statskirkelige, den lavkirkelige­ – og samlingsverket Den forente kirke. I Den forente kirke fant mange av de norske kirkesamfunnene sammen, og etter hvert begynte de også å slå seg sammen med andre lutherske kirkesamfunn i Amerika.

– Det var sterk motstand mot disse sammenslåingene, særlig blant haugianerne. For mange var spørsmålet knyttet til om de skulle forbli norskamerikanere, eller om de skulle bli såkalt ekte amerikanere.

Patriotisme

Særlig under 1. verdenskrig skyldte det en bølge av patriotisme over Amerika, som gjorde at norskamerikanerne lot seg assimilere inn i det amerikanske samfunnet. Denne utviklingen har fortsatt fram til i dag, sier Mørkhagen.

– Da jeg var der i 2010 ble jeg tatt med til en liten by i Minnesota, hvor de jobber med å bygge en stor ny kirke, og legge ned de to gamle. Dette er et av de siste stedene hvor de nå innser at de hører sammen i den amerikansk-lutherske kirken.