Gud på hjernen

En tilfeldighet gjorde at den svenske psykiatriprofessoren Lars Farde for noen år siden kom over et oppsiktsvekkende funn om folks religiøsitet: Det finnes en kobling mellom antall kjemiske signalstoffer i hjernen og åndelig åpenhet. Jo færre såkalte serotoninreseptorer du har, jo åpnere er du for å oppleve det overnaturlige. Serotonin er et kjemisk signalstoff som er med på styre for eksempel følelser, søvn og oppfatningsevne. Serotoningreseptorer er celler som er spesielt oppmerksomme på serotonin.

– Forskningsresultatet har betydning for hvilken trosretning man tiltrekkes av. Den forklarer om man for eksempel velger en karismatisk retning som sier at Gud kan tale overnaturlig til mennesker, eller om man velger en som sier at alt allerede er sagt i Bibelen, hevder Lars Farde til Svenska Dagbladet.

Videre undersøkelser

Studiet til Farde ble egentlig startet med et helt annet utgangspunkt. Sammen med sin kollega Jacqueline Borg ønsket han å undersøke om ulike personlighetstrekk kan kobles opp mot å være disponibel for å få angst og depresjon. For å finne ut av det fotograferte de to forskerne folks hjerner ved hjelp av et såkalt PET-kamera. Ingen sammenheng ble funnet. I stedet ble resultatene opptakten til videre undersøkelser. Ved å la de avfotograferte testpersonene krysse av på et spørreskjema med rundt 200 spørsmål, kom forskerne fram til funnet som i forrige måned ble presentert i det anerkjente amerikanske vitenskapstidsskriftet «American Journal of Psychiatry».

Gudsgen

Undersøkelsen til Farde og Borg gir imidlertid ikke belegg for å si hvorvidt noen blir kristne eller ei. Der går andre studier lenger. Nevroteologi er et omdiskutert forskningsfelt som gjennom nevrobiologi og hjerneforskning forsøker å finne sammenhenger mellom religiøse opplevelser og forskjellige tilstander i hjernen. En av de heteste hypotesene har vært at det finnes et slags «gudesenter» i oss. Den kanadiske forskeren Michael Persinger mener å ha funnet ut at gjennom å stimulere denne delen av hjernen kan man fremkalle mystiske eller religiøse opplevelser. Andre forskere, som amerikaneren Dean Hamermer, hevder å ha oppdaget et gudsgen som kan bidra til å bestemme hvor åndelig anlagt vi er.

Ikke sludder

Per Brodal er professor i medisin ved Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo. I mange år har han drevet eksperimentell forskning på nervesystemets koblingsmønster. Han fnyser av hjerneforskningsresultater som skal forklare religion.

– Den typen forskning er spekulativ og lite interessant. Det er som å si at biler som har en bestemt type skruer går litt bedre enn de som har en annen type skrue. Poenget mitt er at veldig mye av denne typen forskning forteller veldig lite.

– På hvilken måte?

– Funnene er sikkert ikke sludder. La oss si at de er korrekte. Men å trekke det derfra til å si at vi har forstått menneskelig religiøsitet, er helt forkastelig. Religiøsitet er langt mer komplekst. Undersøkelsene sier ingenting om hvordan forskjellene har kommet dit, om hva som skyldes arv og hva som skyldes miljø. Det er en lang diskusjon.

Instrumentell tenkning

– Så religiøs tilbøyelighet kan ikke forklares av nevrologer?

– Ikke i det hele tatt.

Dersom man skal forstå mennesker må man begynne med hva som driver og motiverer oss, ikke finne en reseptor som endres i en bestemt tilstand. Det er en veldig instrumentell måte å tenke på i forhold til menneskets sinn. Snakk heller med en psykolog, sier Brodal.

Vi ringer Lars Danbolt, Dr.theol. i religionspsykologi.

– Er det slik at noen er mer utrustet enn andre til å oppleve overnaturlige opplevelser, Danbolt?

– Mye forskning viser at folk er ulikt utrustet når det gjelder evne til å tro, og psykologer har forskjellige måter å tenke om dette på, sier han. En av forklaringsmodellene er den amerikanske forklaringsmodellen «copying». Den beskriver religion som en mestringsstrategi for å klare livet, et fenomen skal gi svar på vanskelige livsspørsmål.

Den store fortellingen

En annen måte å tenke på er narrativt. Religion fungerer da som en måte å beskrive livet som en fortelling.

– Vi har store fortellinger i kulturen vår, for eksempel de bibelske om Gud. Men også de små om våre egne liv. Troen handler om at alt henger sammen. Det gir et perspektiv om at alt tilhører en større

sammenheng. Det som uttrykkes i menighetene uttrykker den store sammenhengen. Det er nok noe av det som gjør at mange tror.

Danbolt tror at alle religiøse erfaringer vil være mulig å beskrive psykologisk.

– Kan psykologien være med på å bortforklare og redusere Gud?

– Tvert imot. Dersom det er slik at vi har et gudsgen eller senter, viser det bare at Gud har skapt oss slik. Bibelen blir ikke mindre sann når det finnes historikere som kan fortelle hvordan den har blitt til. En plante blir ikke mindre vakker når du har forskere som kan beskrive hvordan cellene dens fungerer, sier han.

Religiøsitet og sykdom

I stedet bør forskning hilses velkommen, mener Danbolt.

– Den gir blant annet en hjelp til å forstå grenseoppgangen til religiøsitet og sykdom. Men forskningen kan selvfølgelig gå begge veier. At troen vil fornekte vitenskapen, det har vi sett mange eksempler på opp gjennom årene. Den andre veien er at vitenskap avfeier troen. Begge deler er like uheldig. Jeg tenker at vi må ha ærlighet og redelighet i vitenskapelig tenkning, og ydmykhet og respekt i forhold til religiøs erfaring.