VM i venting

«Nå er det Barne-TV, Lilly!» roper jeg til min 3,5 år gamle datter, men hun løper ikke mot Macen slik jeg en gang gjorde mot fjernsynet. Hun vet utmerket godt at hun ikke går glipp av en eneste episode av Baltazar, Pippi eller Barbapappa om hun velger å bruke 18-tiden på noe annet. De ligger jo på Dataen, Nett-TV eller Netflix uansett.

En av mine favoritt TV-sketsjer fra barndommen var «EM i venting» fra Kirkvaag, Lystad og Mjøens «Skai-TV - imitert fjernsyn». Sportsankerveteran Sølve Grotmol ble grundig imitert, ja karikert, som den ikke akkurat karismatiske Grove Selvmål i Trond Kirkvaags skikkelse; tungt manusbundet og med en nynorsk som hadde stått til «någen»: «Og vi set derfor over til den digre utendørs ventehallen i Dortmund, der vi for første gang på fjorten år har en nordmann med i finalen.» Fem finalister på hver sin stol, ute på en tilfeldig gressplen. Strikkende, kjederøykende, tommeltottvinnende. «Og nå er spenningen på topp. Det skjer nemlig absolutt ingenting.»

I det det spisser seg til i Vente-EM og nordmannen ikke kan bli dårligere enn nr. 3, settes det plutselig tilbake til studio der Grove Selvmål søvnig avleverer en smått legendarisk monolog. «Ja, det er forrykande spanande i Dortmund Wachtehalle nå tydeligvis, og det har vel ikkje noko hensikt nå at eg sit her og berre dreg ut tida medan en nordmann kan henda er i ferd med å vinna medalje i Tyskland. Kven kveit sa mannen, han skar opp heile fisk. Så då set eg berre så snøgt og stytt eg kan over til Dortmund Wachtehalle der sakar og ting skjer.» EM-sensasjonen er et faktum i det svensken reiser seg fra stolen og går. Kommentatoren i Dortmund roper entusiastisk: «Tenk hva dette har å si for rekrutteringen hjemme. Nå må vi få flere ventehaller og venteværelser.»

Mye har skjedd på siden jeg tok opp Skai-TV på VHS og spolte frem og tilbake mellom favorittsketsjene. «Video på bestilling, eller video-on-demand, som det gjerne kalles, er en etterlengtet fremtidsvisjon som er i ferd med å bli en realitet for bredbåndsfolket», rapporterte dinside.no om i 2001. 12 år senere dukket uttrykket «Binge watching», det å se mange episoder av en TV-serie av gangen, opp på Oxford Dictionaries liste over nyord i 2013. Netflix hoppet på trenden og valgte samme år å legge ut den rykende ferske og egenproduserte TV-serien House of Cards i sin helhet. Tiden med én ukes venting på neste episode nærmer seg slutten.

Snart er hele verden «On-demand». Der du for tjue år siden kanskje måtte lete i årevis etter en sjelden LP eller et frimerke eller en partner «som bare matcher meg så sykt bra» kan du nå få godsakene levert på døra via nettbutikker og dateingsider. Og så er det er klart at barna må få noen smågaver underveis i adventstiden, stakkars. Ventetiden er jo uutholdelig for de utålmodige småtassene. Én gave om dagen er passe, og én på julemorgen, og én før julegudstjenesten og én før middag og tusen under treet og det er klart de skal få åpne først.

VM i fotball kjerringa mot strømmen. VM i fotball er også VM i venting, anti-on-demand. Faktisk er selve ventingen en essensiell del av det som gjør Fotball-VM så magisk. Det ville ikke vært i nærheten av like stas om mesterskapet dukket opp hvert år.

Her kan de flest av oss ta lærdom, øve oss i å vente (for eksempel med å legge nye fliser på badet), finne roen når absolutt ingenting skjer, finne spenning i å utsette tilfredsstillelsen, få kontroll over begjæret i visshet om at de fleste av våre private Fotball-VM vil komme til slutt, igjen og igjen. Men først, konsumenter, må vi vente.