Vi trenger en større grad av raushet i dagens arbeidsliv hvor det er rom for alle

Her om dagen snakket jeg med noen som er midt i livet, på min egen alder. Vedkommende har siden tyveårene hatt muligheten til å velge 100% uføretrygd grunnet psykisk helseproblemer, men har ALDRI ønsket å gå over på uføretrygd. Dette fordi vedkommende alltid har hatt ett ønske om å bidra. Vedkommende er en høyt utdannet økonom med lang erfaring både fra privat og offentlig sektor. Men grunnet sin psykiske helse har vedkommende i perioder i livet slitt mer enn andre. Dette har medført at vedkommende ikke alltid har vært 100% arbeidsfør. Ved psykiske helseplager kan det være nødvendig å være helt borte fra jobben i en periode. Men forskning viser også at i lengden kan sykmeldinger forverre tilstanden, spesielt ved angst og depresjoner. Derfor er det ofte bedre å jobbe noe, enn å være hundre prosent sykmeldt. Arbeid er ofte god medisin.

Grunnet dagens krav til hastighet på arbeidsoppgavene er det dessverre ikke lenger plass til vedkommende jeg har snakket med. Vedkommende har i lengre tid ønsket å jobbe redusert grunnet sin psykiske helse. Dessverre har ikke arbeidsgiver funnet rom til dette, og vedkommende blir nå 100% uføre.

Det er både trist og urovekkende at i et av verdens beste og tryggeste land, så ser vi en økt grad av de som ikke inkluderes i det gode selskap, men av en eller annen grunn blir stående utenfor. Det å bli stående utenfor er tydeligvis ikke noe som bare rammer en bestemt gruppe mennesker, det rammer alle – små barn og unge, arbeidsledige, innvandrere og flyktninger, syke og uføre, eldre eller enslige – folk i alle aldre og helt ulike livssituasjoner.