Vårt mangfoldige likhetsideal

Jeg våger følgende påstand: Vi har lenge vært en sammensatt flokk her i dette homogene landet.

Påstanden høres ut som en selvmotsigelse. Like fullt er det en realitet. Årsakene til en slik selvmotsigende sameksistens er mange. Her vil jeg dvele ved en av konsekvensene; nemlig utviklingen av det jeg kaller et nasjonalt likhetsideal.

Opp gjennom tidene ble et slikt likhetsideal etablert og befestet, og deretter etterlevd så godt det lot seg gjøre. Malen ble lagt av majoriteten, slik majoriteter alltid gjør. Minoritetene, som ofte defineres som «de andre» av majoriteten, vet intuitivt at de lever på dennes premisser og tar derfor ikke til motmæle i særlig grad. Det vil jo uansett aldri bli snakk om jevnbyrdighet mellom de store og de små når premisser for konformitet legges av de store. I dette likhetsidealets navn syntes det derfor imperativt for de mange å bedrive undertrykkelse og overgrep mot de få, for å oppnå ønsket resultat, å gjøre alle så like som mulig. Fornorskningspolitikk, steriliseringsprogram, internering av barn etc. ble etablerte prosedyrer i statlig regi og med almen tilslutning. Intervensjonene skulle meisle alle inn i den samme formen, med kostnader som berøving av identitet, brudd i tilknytning og mangel på kontinuitet for dem det gjaldt. Annerledesheten måtte vike fordi særpreget som identifiserte både urfolk og de som etter hvert ble definert som nasjonale minoriteter, ble for forstyrrende for majoriteten.