«Unge med samtidig rus og psykisk lidelse blir kasteballer i systemet»

NRK-ytringen fra den anonyme moren som roper ut sin smerte og sitt mareritt for sitt rusavhengige barn er dessverre svært gjenkjennbart og smertefullt å lese. Nettopp fordi hun har helt rett. Hennes frykt er berettiget. Vi husker alle de to fine tvillingene Mia og Milla som døde i 2022. Samme problemstilling, samme tragedie. Og dette er definitivt dødsfall vi både kan og må unngå. Vi snakker nå om unge ROP-pasienter. Altså mennesker med både psykiske lidelser og ruslidelser i kombinasjon. Og det er nettopp den kombinasjonen som er så potent og som gjør behandlingen vanskeligere og risiko for tidlig død så mye høyere. Så hvorfor er ikke blålysene på? Her risikerer et barn å få sin ungdomstid ødelagt, framtidsutsiktene lagt i grus, og stå i fare for å dø opptil 35 år tidligere enn sine jevnaldrende.

Moren etterlyser mer tvang, men vi er usikker på om det er veien å gå. Tvang kan bidra på kort sikt, men kan også ødelegge muligheter for gode behandlingsallianser og tiltro til behandlingsapparatet. Det som bekymrer oss er hva som egentlig ligger i det som moren møter hos alle, «dersom barnet selv vil»? Samme argumentene har i årevis vært misbrukt i ivaretakelsen av hjemmeboende eldre som ikke har mottatt den hjelpen de så sårt trengte eller mennesker med rusproblemer som ikke har vært nok motivert for behandling. Så hvordan spør vi de unge? Hvordan markedsføres hjelpen? Hva tilbyr vi? Og hvem er den rette til å formidle og bygge relasjon til den unge som lever som hen gjør? Det vi vet er at det ikke blir bedre når den unge ROP-pasienten blir voksen. Det blir dessverre verre.

Fire faktorer bak marerittet