Jon Olav Meling Kvamsøe (23 år)

Teologistudent ved MF vitenskapelig høyskole

Da jeg flyttet til Oslo for snart tre år siden, var det mange ting som skulle på plass. Ikke minst måtte jeg finne et nytt sted å høre til, en kristen menighet som kunne bære meg igjennom studietiden.

Hovedstaden tilbyr det mest yrende og varierte menighetslivet du bare kan drømme om. Her har både Frikirken og Misjonskirken en håndfull menigheter hver. Filadelfiakirken har opprettet en ny forsamling på Majorstuen (tidligere på Grünerløkka). I tillegg finnes Misjonssalen, United, Metodistkirken, Hillsong, Den katolske kirke og mange, mange flere. For ikke å nevne alle migrantmenighetene!

Så har vi Den norske kirke, med sine 38 lokalmenigheter i tillegg til en håndfull andre menighetsfellesskap. Som prestesønn og teologistudent var valget ganske enkelt. Jeg skulle engasjere meg i den lokale Dnk-menigheten. Men samtidig ønsket jeg å finne en menighet nede i byen, hvor det var flere studenter og et større fellesskap. Jeg begynte å gå to steder: Jar menighet og Storsalen menighet.

• LES OGSÅ: Ungdom redder verden: «Her er fire tips til en bedre skole fra en som kun fikk seksere på vitnemålet»

Store menighetene blir større, mens de små blir mindre

Min generasjon er kanskje den mest åpne og tverrkirkelige noensinne. Vi kan være døpt og konfirmert i Den norske kirke, men henger på ungdomsklubb i pinsemenigheten. Vi kan vokse opp i Misjonskirken, men drar gjerne på leir med Normisjon og NMS. Og i studietiden kan vi gå både i Misjonssalen og Filadelfiakirken.

Det er noe vakkert med dette mangfoldet. Det viser at kirkelivet blomstrer, og at vi først og fremst står sammen som kristne. Men mangfoldet har likevel sine utfordringer. Vi trekkes ofte til steder hvor det er mange folk fra før av. Dette gjør at de store menighetene blir større, mens de små blir mindre. Vi ender opp med en slags gudstjenestekapitalisme, hvor det handler om å være best, flest og mest relevant.

Samtidig er det også et kjennetegn ved min generasjon at vi er langt mer «sekulære» enn tidligere. Med dette mener jeg ikke den kognitive dimensjonen av sekularisme (det vil si hvorvidt man «tror på Gud» eller ikke), jeg tenker snarere på den praktiske. Sekularisme er ikke bare et tankesett og en måte å organisere samfunnet på. Det er også en livsstil.

Vi kan riktignok ha gått på kristne sommerstevner helt siden vi var små, men vi vet ikke helt hvordan vi skal feire Kristi himmelfartsdag, og det er sjelden du ser oss be før et måltid. Men kanskje viktigst av alt: Vi går nesten aldri på gudstjeneste.

Flere enn du tror går til gudstjeneste

Jeg tror mange i min generasjon går rundt med en opplevelse av at det ikke er så mange kristne igjen i landet vårt. Og ja, kristendommen spiller ikke den samme rollen i samfunnet som den en gang gjorde. Men hvordan står det egentlig til?

Ifølge SSB oppgir 50 prosent av nordmenn (over 16 år) at de tilhører en religion eller trosretning. Mange av disse er riktignok ikke unge voksne, og mange tilhører andre trosretninger enn kristendommen. Men hvis vi ser på en undersøkelse som ble gjort av Borg bispedømme overfor deres medlemmer i 2018, oppgir hele 20,1 prosent at de «går ofte i kirken og tror på Gud.»

Du tenker sikkert: «Men det var da ikke så mange.» Det er faktisk 98.865 mennesker(!)

Jeg tror det kan bli vekkelse

Hvor blir det av alle de kristne? Jeg tror mange av oss simpelthen blir værende hjemme. Vi tenker kanskje at vi ikke får så mye igjen for å gå på gudstjeneste. Men gudstjenesten er kirkens bankende hjerte. Den har alt du trenger! Vi må bare bli vant til å gå der.

Jeg tror det er bra for unge voksne å gå i storbymenigheter, hvor det er mange folk og høyt engasjement. Jeg tror også det er verdifullt at vi er tverrkirkelig åpne, knytter sosiale fellesskap og opplever den kristne kirke som det folkehavet den virkelig er.

Men jeg spør ofte meg selv: Hva hadde skjedd hvis alle kristne unge voksne og studenter hadde gått til gudstjeneste i sin lokale kirke neste søndag? Jeg tror det hadde blitt en vekkelse.

Velkommen til gudstjeneste.