Trærnes evangelium
Vi lever i avskogingens tideverv. Den rammer også våre mytologiske miljøer. Trærne er innvevd i kristendommen på måter det er tid for å gjenoppdage.
EN AV OSS: Ifølge tidligkirkelige poetiske tradisjoner inngikk Adam i paradistrærnes krets. Han var som en av dem. «Kanskje er det tid for trærnes evangelium?» skriver Thomas Arentzen. Bildet er av skogen rundt St. George's Cathedral i Addis Ababa i Etiopia.
Moti Abebe/Unsplash
Profeten Jesaja lengter etter en tid da «alle trær på marken klapper i hendene» (Jes 55,12), idet fjell og hauger bryter ut i jubel. Greinene beveger seg med gester som minner om hender, de kommuniserer på sitt eget vis, men likevel på en måte Jesaja kan begripe. En hel skog klapper. Lyder det ikke litt vel håpefullt?
Men kanskje er det ikke så rart at en profet kan oppfatte andre språk enn menneskenes? I virkeligheten er det jo dette profeter har viet seg til, å lytte til tegn hinsides praktikalitetenes idiomer. Jesaja var ikke alene om å snakke med trær; gjennom århundrer har kristendommen faktisk vært noe av en trereligion. Trærne har talt med patriarker, og de spirer fram av Skriftens flater, som om de sprang ut av skapelsens bare hinne under hvelvingen.
Det er noen av disse stammene og greinene jeg griper etter her, idet jeg forsøker – famlende etter helere ved – å se kristenlivet fra et treperspektiv.
