Tøff kjærlighet til et elsket land

Jeg har vokst opp med konflikten mellom Palestina og Israel som en gjentagende del av nyhetsbildet. Det samme har forresten foreldregenerasjonen min gjort, og tragisk nok må ungene mine gjennom det samme i Aftenposten Juniors variant. Altså, tragisk for de stakkars menneskene som lever i marerittet. Folk i Gaza som lever under okkupasjon, folk i Israel som blir voksne i et samfunn der årelang deltagelse i alvorlige militære handlinger anses som en normalitet i livet. Det gjør jo noe med deg.

Når jeg skriver dette har jeg akkurat sett en FN-talsmann falle sammen i krampegråt når han skal intervjues om Gaza på TV. Jeg har lest at unger som sov i en FN-skole våknet av at skolen ble bombet i fillebiter. Noen av ungene våkner aldri mer. Hendelsene i Gaza, så umenneskelig menneskestyre, så bevisste i sine mål, kan få hvem som helst av oss i norske sofaer til å føle raseriet boble over. Tenk da på alt raseriet som samler seg der nede, blant folk som har mistet ungene sine, huset sitt, sitt alt. Israels voldsomme krigføring bør skremme oss alle sammen. Dette er ikke handlinger som skaper fred; ikke nå og ikke på lang, lang tid.

For det er ting som er ganske enkelt, for eksempel dette: Om Hamas hadde hovedkvarteret sitt og en million våpen i kjelleren under de sovende ungene, så slipper man likevel ikke bomber i hodene på dem. Selv om Hamas skulle finne på å fyre av en rakett fra taket på et barnesykehus, så bomber man ikke barnesykehuset med barn inni. I alle fall ikke dersom man anser at alle mennesker er like verdifulle. Men det er kanskje det man ikke gjør, i alle fall ikke nå lenger. For bare 10 år ble det hurlumhei til og med på Israelsk side dersom sivile liv gikk tapt i angrep. Nå er visst ikke sånt så farlig lenger. Grenser tøyes moralsk, og nye grenser tegnes geografisk. For alt denne konflikten i bunn og grunn handler om er Israels ønske om et større land. Og de vil ha naboenes. Palestina krymper, og er ikke engang et sammenhengene land lenger. Tostatsløsningen er nærmere en trestatsløsning. Den mest opplagte og fornuftige enstatsløsningen ser dessverre ut til å være en akademisk øvelse milevis unna praktisk politikk i dag. Med andre ord: det er ingen opplagt løsning i det hele tatt lenger. Gaza er okkupert i praksis, mens Israels lederskap mest av alt er okkupert av drømmen om et større Israel på bekostning av andres liv.