To kriser – ett grønt svar

De fleste av oss som lever i Norge nå, har kjent lite annet enn fremgang. Gjennom hele min oppvekst har pilene pekt oppover. Muren falt, apartheid ble knust, færre ble fattige og flere ble rike. Men så, for noen år siden, snudde det. Vi fikk klimakrise, ulikhetskrise, populisme og pandemi. Så strømkrise. Og nå altså krig i Europa.

Det finnes ingen god utgang på krigen i Ukraina. Skadene derfra kommer vi til å måtte leve med lenge. Mange land i Europa, deriblant vår nordiske nabo Finland, er avhengige av gass fra Russland i sin energiforsyning. De er ekstra utrygge nå, når gassforsyningene blir lavere enn planlagt, og prisene desto høyere. Krigen er dermed også en energikrise.

Ikke oppløftende lesning

En knapp uke etter at Putin gikk til angrep på sine naboer, la FNs klimapanel frem sin andre delrapport. Den tar for seg konsekvensene klimaendringene har for mennesker og natur, og viser hvor sårbare vi alle er når verdens klima endrer seg. Det er ikke særlig oppløftende lesning.

De brutale konsekvensene av klimaendringene kan øke spenningen mellom land i verden, ramme matproduksjon og infrastruktur og sende mennesker på flukt. Ikke i en fjern fremtid, men her og nå. Samtidig opplever vi altså at årsaken til klimakrisen – vår avhengighet av fossile brensler – også gjør oss sårbare.

Toleranse for drastiske grep

Når krise følger på krise, kunne man sett for seg at den siste fikk oss til å glemme den forrige. Det er det psykologene kaller «finite pool of worry»: når bekymringer over en ny situasjon øker, og bekymringen for andre problemer synker. Vi har bare plass til så mye uro i hjernen om gangen, er logikken.

Det er ikke en helt håpløs teori. Faktisk var det litt det som skjedde under finanskrisen i 2008. Mellom 2008 og 2010 falt andelen amerikanere som mente at global oppvarming er reell, med 14 prosentpoeng. Resultatet fikk vi i årene som fulgte. Etter finanskrisen ble utslippene høyere enn noen gang.

Vi vet ennå ikke helt hvordan pandemien har påvirket vår forståelse for, og håndtering av, klimakrisen. Men lite tyder på at Covid-19 har fortrengt erkjennelsen av klimaproblemet. I en norsk undersøkelse i 2020 ble folk spurt om de var enige i at politikerne bør ta like hardt i for å redde klima, som de gjorde for å bremse smitte av Covid-19. Det syntes hele 34 prosent. Det er mye, når vi snakker om de mest inngripende politiske tiltakene etter andre verdenskrig.

Nå er total nedstenging neppe riktig medisin i klimapolitikken. Men svarene viser likevel at noe har skjedd med vår toleranse for drastiske politiske grep, når bare alvoret er stort nok.

«Krig setter ting i perspektiv»

Kriser kan med andre ord slå ut på ulike vis. De kan fortrenge andre kriser, eller gjøre oss bedre til å møte dem. Vende blikket vårt innover, eller utover. Kanskje kan også en krise få oss til å tenke nytt om løsningene på de problemene vi allerede strevde med.

For selv om krigen på mange måter har forsterket energikrisen vi allerede hadde, er det mulig å se for seg at svarene våre nå er i endring. I vinter har mange, med god grunn, vært fortvilet over høye strømpriser. De vil bli enda høyere nå, som følge av energiskvisen Russland har påført oss.

Men da NRK intervjuet et knippe folk på gaten tidligere denne uken om nye strømprishopp, var svarene av typen «En krig i Europa setter ting i perspektiv», og at «Det er jo litt surt, men det er jo ikke oss det er mest synd på». Ikke helt representativt kanskje, men interessant likevel.

Grønt skifte er nødvendig

Det er selvsagt lettere å være solidarisk med folk i krig, når det er penger på konto. Det er ikke så rart om folk i mindre grad blir provosert over strømpriser forårsaket av en urett krig, enn de blir når det tilsynelatende er norske politikeres skyld at strømprisene går i taket. Men det hjelper nok også at regjeringen i vintermånedene har lagt ni milliarder kroner på bordet og avlastet folks strømutgifter betydelig. Den nye olje- og energiministeren har forlenget strømstøtten ut april, og bør sitte klar neste vinter også.

I det større bildet er også enkelte oppgaver de samme, bare enda viktigere. For eksempel er en politikk der hvert land skal skjerme sin egen kraftproduksjon, brått blitt mye mindre aktuell. Vi visste allerede at det grønne skiftet, fra fossil til fornybar energi, er nødvendig for å unngå naturkatastrofe og konflikter som følger av den.

Vi må redusere etterspørselen etter fossil energi, og øke tilbudet av fornybar. Det nye nå er at grønt skifte også er nødvendig sikkerhetspolitikk på kort sikt. Og dermed enda litt viktigere å få til, og kan komme til å gå enda fortere.

Pilene peker i samme retning

En raskere utbygging av fornybar energi og innfasing av energieffektiviseringstiltak vil redusere behovet for import av gass og olje fra Russland. I mellomtiden trenger Europa norsk gass. Helt umiddelbart kan knapphet på olje og gass også gjøre det nødvendig å øke kapasiteten på eksisterende kullkraftverk. Men det vil ikke være nok, og ikke en varig løsning.

Tyskland har allerede annonsert store planer for større og raskere utbygging av fornybar kraft. Det bør norske myndigheter la seg inspirere av. Energikrisen som den meningsløse krigen i Ukraina har gitt oss, viser også at det grønne skiftet har gått for langsomt, og er kommet for kort.

Mine barn vokser opp i en verden som er mer utrygg enn i min egen oppvekst. Alle piler peker ikke oppover lenger. Men i det minste peker de i samme retning. De peker på et grønt skifte.