Den ­gåtefulle kirken

De aller fleste kjører nok rett forbi Tingvoll kirke om de farter rundt på Nordvestlandet. Du skal vite om kirken for å besøke den, for den ligger nemlig ikke ved noen av hovedveiene.

Om du derimot kommer sjøveien over Tingvollfjorden, slik man gjorde før i tiden, er det ikke noe problem å få øye på steinkirken, og det er grunn til å tro at mange har kommet nettopp denne veien. Navnet Tingvoll forteller at den lille bygda på Nordmøre en gang var et svært viktig sted: et tingsted.

Billig bevart

Noen mener at middelalderkirken som skal ha blitt bygget på slutten av 1100-tallet var fylkeskirke i det som den gang var Nordmøre fylke og strakk seg helt til den ytre delen av dagens Trøndelag. Uavhengig av om den var det eller ikke, tyder alt på at det må ha vært en svært viktig kirke.

Tross det, er det ingen som vet verken hvorfor ­eller av hvem kirken ble bygget. Historien er nemlig lite utforsket og derfor også lite omtalt. Likevel er det en av Norges best bevarte middel­alderkirker, og forklaringen på det er enkel:

– Ved det store kirkesalget på 1720-tallet var det et laug av bøndene i bygda som selv kjøpte kirken. Som regel var det bare én rik person som kjøpte kirkene på den tiden, men siden det var en gjeng med fattige bønder, brukte de alle pengene sine på å kjøpe den og hadde ikke noen midler til å pusse den opp. Derfor er den så intakt, forteller Marit Linberg, kirkevergen på Tingvoll.

Skadet

Fra utsiden ser ikke kirken særlig viktig ut. I alle fall ikke denne sommeren når store­ deler av fasaden er dekket av stillaser. Bygningen gjennomgår sin andre store restaurering, nesten hundre år etter den forrige­ i 1928. Men den nyeste restaureringen har ikke bare foregått smertefritt.

Da Trondheimsfirmaet Kultur­minneCompagniet AS ­brukte vinkelsliper i oppussings­arbeidet i august 2016 påførte de uopp­rettelige slipeskader på de 1.000 år gamle ytterveggene. Helt ­siden 1100-tallet hadde ­steinene, som kirkeveggen er bygd opp av, hatt spor etter de som hogde dem ut. Men etter arbeidet ble alle kjenne­tegn borte.

Det mislykkede arbeidet skapte­ overskrifter i lokal­avisene og ­store uenigheter om erstatningssum. På vei inn i kirken forteller Linberg at de nå prøver å legge fadesen bak seg. Et nytt ­firma er hyret og følges tett opp av eksperter på kalkmørtel som har jobbet med samme ­materiale på Nidarosdomen. Nå ser den ­lokale kirkesjefen fremover.

Inni kirken er det lite som minner om fadeser. Det rike interiøret gjør det vanskelig å feste ­øynene på ett sted. I stedet flakker de rundt og får med seg små glimt av kalkmalerier av voldsomme drager på veggene, søylehoder formet som sammenkrøpne figurer i taket, ­alvorlige presteportretter på ­rekke og rad, ikke bare én – men to vakkert dekorerte altertavler – og ikke minst alle vinduene. Uvanlig mange vinduer for en middelalderkirke, skal man tro ekspertene.

---

Tingvoll kirke

• Hvor / Tingvoll på Nordmøre.
• Når / Cirka 1180.
• Byggherre/arkitekt Gunnar.
• Restaurert / For første gang i 1928 da det ble kalt frem mange skatter som var blitt overmalt og skjult. Pågående restaurering i dag som startet i 2016 for å pusse opp fasaden. Riksantikvaren mente bedriften som utførte arbeidet hadde brukt vinkelsliper på en slik måte at overflaten på steinene ble endret og sporene etter de opprinnelige bygningsarbeiderne var borte. Saken endte i 2017 i retten.

---

Hemmelige ganger

Kirkens høye og tykke murvegger skjuler et helt system av ganger.

Ved å følge gangene i ­muren kan man komme helt opp i ­tårnet, over koret og ut på balkongen­ øverst på østveggen, forteller Marit Linberg. Det finnes også et alter inne i muren som man kommer til fra koret.

– Dette finnes i en helt ­annen skala i Nidarosdomen, men da kommer du faktisk til små ­kapell. Her er det mye mindre, og ­ingen er skråsikre på hvorfor de ble ­laget. Har dere lyst til å gå i ­gangene? spør kirkevergen.

Mens ansiktet til Vårt Lands ­fotograf lyser opp, er det en litt mer skeptisk journalist med ­utpreget høydeskrekk som kryper inn i veggen etter kirkevergen.

– Jeg pleier å gå uten lys, men det er mørkt altså. Lys gir meg falsk trygghet, sier Linberg.

Undertegnede tenker at litt falsk trygghet kunne gjort seg nå, men fortsetter å føle seg frem oppover i de bekmørke, trange gangene. Akkurat når en til nå ukjent klaustrofobi begynner å melde seg, åpner muren seg opp og vi ser ti meter rett ned på ­organisten som er kommet innom for å øve til morgen­dagens begravelse.

Begravelsesmusikken ­hjelper ikke mye på svettingen i håndflat­ene og skjelvingen i mellomgulvet. En mager trøst er at «nærmere deg min Gud» kommer vi strengt tatt ikke der vi klatrer opp en litt for tynn ­metallstige med kun metervis av luft på begge sider.

– Jeg pleier å si at det er bedre å snu enn å presse seg, sier Linberg idet vi har nådd toppen og klokketårnet.

Det var en gjeng med fattige bønder som brukte alle pengene sine på å kjøpe kirken.

Krig, liturgi eller etterligning? 


Vi må bøye oss for ikke å ­dunke hodet i taket oppe i det lille ­tårnet. På den ene takbjelken har ivrige konfirmanter risset inn navnene sine. Ved siden av det ene navnet står det «1971».

– På 70-tallet var det en konfirmant som ble sittende her oppe i en av gangene. Hun rakk ikke ned før presten stengte luka, forteller Linberg.

Men gangene ble ikke til for at konfirmantene skulle leke seg, eller for at ungdommene på 1800-tallet skulle sitte der oppe og drikke og kaste flasker ned i hodet på presten når han prekte for lenge, slik ryktet tilsier.

På en måte minner kirken om en festning på grunn av gangene og trappene i hulrommene i de tykke veggene, og en av teoriene er nettopp dette: At kirken ble bygd så den kunne bli brukt som en festning med vaktposter i veggene.

Denne teorien er blitt avvist av flere som mener gangene må ha hatt et liturgisk formål: Gangsystemet har gjort det mulig å synge og messe fra ulike steder rundt kirkerommet, og det var mulig å bevege seg rundt hele kirken inne i veggene. Klangen fra orgelet­ der vi går i gangene gir denne teorien mening, men også den er blitt avvist til fordel for dem som mener gangene skyldes et ønske om status ved å etterligne­ større og mer berømte kirker.

Gunnar hvem? 

Uansett hva gangene ble til for er det fortsatt et mye større spørsmål som presser: Hvem var det egentlig som bygget denne storslåtte kirken?

– Hei Terje! Her oppe er vi! Linberg roper ned fra galleriet helt oppe i koret der vi nå sitter.

En eldre herremann har kommet inn i kirkerommet. Vi har ventet på ham, Tingvolls egen lokalhistoriker, den pensjonerte­ lektoren Terje Ramsøy-Halle. Hver gang Linberg ikke har kunnet svare på et spørsmål så langt har hun sagt: «Det må vi spørre Terje om».

– Hvor er dere hen? Ramsøy-Halle ser seg forvirret rundt i kirken.

– Helt oppe på galleriet, over koråpningen. Legg hodet bakover og se opp så langt du kan.

Han gjør som kirkevergen sier og får så vidt øye på oss.

– Du Terje, hvem var egentlig denne Gunnar? spør Linberg.

Bak oss på korveggen bak ­alteret, den helligste plassen i en kirke, står det skrevet i ­runer: «Jeg hette Gunnar og gjorde ­dette hus». Gåten Gunnar gjorde­ er også navnet på boka om Tingvoll kirke fordi – ingen vet hvem Gunnar var eller hvorfor han bygde kirken, eller fikk noen til å bygge kirken.

– Noen mener det kan ha vært lagmannen Gunnar Grjonbak, en av kong Sverres mest betrodde­ menn og en stor forsvarer av Håkon Håkonsson og birke­beinerne. Problemet er at det ikke stemmer med tiden. Ble kirken bygd i 1180, slik materialet man har funnet tilsier, så var det ­baglerne som hadde makten på Tingvoll. Gunnar kan umulig ha vært en mektig nok mann til å bygge eller betale for å ­bygge en kirke som dette, forteller ­Ramsøy-Halle.

Evig grubling

Han har lest seg opp på Tingvoll kirke i flere tiår, men kan ikke skryte på seg å ha blitt veldig mye klokere. Det er så mange spørsmål og så få svar rundt den gåtefulle kirken.

Hvorfor ble det bygget en ­utvendig balkong i kirkens østgavl? Er det et spor etter klokkeoppheng eller sto denne Gunnar en gang her og holdt folkeopplysning på kirkebakken? Først og fremst: Hvorfor ble en så stor og påkostet kirke bygget på en liten plass som Tingvoll?

Men verken Linberg eller Ramsøy-Halle lar seg skremme av de ubesvarte spørsmålene.

– Hvordan er det å jobbe i en slik kirke, Linberg?

– Jeg pleier å sitte her på sommer­konsertene våre på lørdagskveldene og tenke: Tenk å få lov til å ha en slik kirke og ha ansvar for den! Men det er noe jeg gjør med en blanding av ærbødighet og skrekkblandet fryd.