Takk for at du har vært en døråpner, Bjørn
BJØRN EIDSVÅG: Vi får heller gå i oss selv og tenke over hva det er vi vil sitte igjen med etter denne jubileumskonserten. For min del er det takknemlighet.
ARTIST OG PREST: Anita Reitan takker Bjørn Eidsvåg for «tekster og beretninger som peker på kilden til godhet og håp».
Erlend Berge
Søndag 17. mars var jeg så heldig å få være til stede på årets viktigste 70-årsfeiring. Da hele Norge skulle hylle landets folkekjære artist og prest, Bjørn Eidsvåg. Da jeg fikk mulighet til å delta på denne overraskelsesfesten, ble jeg så glad at jeg helt glemte at jeg hadde andre forpliktelser og avtaler denne dagen. Jeg kunne nesten ikke tro at jeg var så heldig å få muligheten til å overvære dette, så i et lite øyeblikk tenkte jeg at bestillingslenken var spam. Men det var langt fra spam. Konserten skulle holdes og jeg skulle dit.
Som så mye annet kristent, så kom Bjørn Eidsvåg veldig sent inn i mitt liv. Alt kristent var i grunnen fraværende nokså lenge, også musikken. Jeg hadde fått med meg en slager eller to, men musikken hans var ikke en del av min oppvekst eller ungdomstid. Heller ikke som voksen var det han jeg valgte å høre på. Ikke før jeg ble liggende våken mange netter på rad med kaldsvette, angst og uro.
Da var det Eidsvåg jeg tydde til, etter tips fra en kollega. Og det jeg lyttet til gjennom nattens mulm og mørke, var den enkle, men allikevel effektfulle «Eg ser». Det var denne sangen som holdt meg unna å gå helt ned i dypet, og som fikk meg til å kjempe. For ikke å bli lei av Eidsvåg dype røst, skiftet jeg på å lytte til hans og Sissels versjon. Annenhver gang gjennom natten. Og da kan dere jo alle tenke dere hvordan det var for meg å høre nettopp disse to, Eidsvåg og Kyrkjebø, sammen på scenen i Spektrum og fremføre «Eg ser» som duett.
