Takk, adjø og farvel
Nå er jeg kommet til veis ende på bispeveien. Jeg vil gi dere reisekost videre og si far vel.
Hvis du strever med å tro, kan du håpe. Hvis du strever med å håpe, kan du ta sjansen på å elske. Hvem av oss strever ikke med å tro? Hvem av oss strever ikke med å håpe? Og hvem av oss lengter ikke etter å bli trodd på og gitt en ny sjanse?
Det er kanskje noen bestemte mennesker du tenker på. Ønsket om at forholdet til barn eller svigerbarn kunne bedre seg. Ønsket om at forholdet til venner, naboer eller kolleger på jobb kunne få en ny start. Det tar så mye energi å kjenne på denne sårheten og fortvilelsen. Vi tenker på det når vi legger oss om kvelden og når vi våkner om morgenen. Stadig dukker denne tristheten opp over at relasjoner ikke kan bedres når vi har så kort en tid på jorda. Vi registrerer energilekkasje over vemodet, sinne eller utålmodigheten som tapper oss for glede og overskudd.
Fristelsen til å gi opp er nærliggende. Det er for sent! Sporene er så dype, sårene synes så uhelbredelige. Det virker ikke som det er grunnlag for verken tro, håp eller kjærlighet.
Bestill abonnement her
KJØP