Størst av alt er frimodigheten
KRISTENT LIV: Jeg har vært kollega på jobb, venn på fritiden og frivillig i kirken på søndager, men jeg har aldri vært alt samtidig. Ikke før på mitt eget 50 års lag.
SKJULTE KIRKELIVET: «Jeg har i perioder holdt kirkelivet helt skjult, til tross for at jeg brant for å snakke om det», skriver Anita Reitan. På sitt eget 50 års lag slapp frykten. Her er hun avbildet i Fjellhamar kirke.
Erlend Berge
Det har gått noen dager siden mitt eget 50 års lag og inntrykkene er i ferd med å lande. Jeg sitter igjen med gode minner fra en vennefest som innfridde langt over mine forventninger. Det var høye parykker, morsomme hodeplagg og hjemmelagde kreasjoner. Det var rørende taler med alvorlig tematikk og det var musikalske innslag som overgikk min fantasi. Det var glade mennesker og god stemning i en broket forsamling fra ulike lag i mitt liv. Et 50 års lag ikke ulikt mange andres, men allikevel en milepæl for meg.
Tre sterke følelser
I etterkant av dette laget har jeg kjent sterkt på tre ting. To av dem var som forventet, men den siste så jeg ikke komme. Takknemlighet kjente jeg allerede på i selskapet. Det grep meg allerede da jeg valgte å si noen velkomstord til alle gjestene. Da jeg så utover forsamlingen og tenkte at hver og en var der av samme grunn, var det umulig ikke å kjenne på takknemlighet. Familie, venner og kolleger var samlet for å feire livet. Og denne gangen mitt liv.
