Verdidebatt

Siste ord er ikke sagt

Om retningsvalget splitter KrF, avhenger av om «seierherrene» ser en fortsatt åpen debatt som en mulighet eller en trussel.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ingen kan forvente at en historisk og kontroversiell avgjørelse, som deler et landsmøte på midten, fører til disiplinert applaus eller taushet hos den andre halvpart. Det er blåøyd. Kristendemokrater kommer aldri til å «samle seg» om regjeringsinnflytelse for Fremskrittspartiet.

At et sentrumsparti skyver egen politisk samarbeidsbasis mot høyre, ved valg av tre samarbeidspartnere som står til høyre for seg, er dristig og krevende, ikke minst med tanke på partiets historiske identitet. Bytte av velgergrunnlag er ikke urealistisk, men er det ønskelig? Det er vel ikke uten grunn at Dagen-redaktøren nå mener tiden er inne for å legge ned Partiet De Kristne?

Merkbare tap. 

Mottagelsen av det kristendemokratiske nettverket Drivkraft er en synbar test på om partiet vil beholde debatthøyden og den politiske bredden. Det har vært merkbare tap på både høyde og bredde i det som har skjedd de siste månedene. Men utmeldte kristendemokrater i Drivkraft er fremdeles kristendemokrater. På lading. Energien knyttes til saker og verdier som betyr noe.

Dagens debatt er en debatt om hvilke samarbeidspartnere som kan løfte felles klassiske hjertesaker som fattigdom, miljø og likeverd, men også en debatt om nødvendig fornyelse. To korte eksempler:

Når ledende høyreideologer ønsker seg et KrF som ser motsetninger mellom god familiepolitikk og offensiv likestillingspolitikk, og mener likestilling skal ha vikeplikt, så røper dette både fordommer og disiplineringsbehov som tjener Høyre, ikke KrF.

KrF står stort sett alene i abortspørsmålet. Hvordan kan man så hindre flere aborter? Ikke ved mer polarisering av abortloven, men ved å utfordre potensialet med å bygge broer hvor fokus er forebygging. Man må heller ikke kommunisere slik at man signaliserer barnets mor som det ufødte barns største fiende.

Regjeringsprogram med forkjørsrett. 

Utydelighet koster. Det samme gjør et tydelig kursvalg. Det koster. Så hevdes det at «alle» er jo enige om partiprogrammet og «det politiske prosjektet», så hva er problemet? Men det er ikke partiprogrammet, men felles regjeringsprogram som nå har forkjørsrett. Og politiske gjennomslag skjer ikke tilfeldig. De vil preges av at de øvrige tre partiene står lenger til høyre, at de to største er de to ytterste, og av at Frp er KrFs historiske, ideologiske og verdipolitiske motpol.

De av oss som var på Drivkraft sin konferanse nylig, fikk hurtiglading. Både som følge av innhold, deltakelse og oppmerksomhet. Tross en god del gørr i sosiale medier, er etterklangen hos oss at vi er veldig fornøyde – også med reaksjonene. Vi registrerer også en romslig omtale fra fungerende partileder Olaug Bollestad, som signaliserte at politisk debatt neppe er skadelig.

Så er det noen KrF-ere som føler at folkene i Drivkraft, som så langt rommer flere KrF-medlemmer enn utmeldte, er et gnagsår. Disiplinerende uttrykk i den lei, virker ikke på samfunnsengasjerte mennesker. Vi er ikke likegyldig til den politikk som en firepartiregjering fører generelt, og spesielt ikke likegyldig til hvordan det går med kristendemokratiske verdier i et forpliktende døgnkontinuerlig samliv med Frp.

Liberalistisk utkantparti. 

Retningsvalg og partnervalg er verdivalg. Et lite idéparti med sentrumsgener og hjerte for de som trenger det mest, har valgt å bli samboer med et stort liberalistisk utkantparti, som stadig vil vekke KrF-ere med løse kanoner og rop om varig vern av egen lommebok.

Det ligger i partiets sjel og identitet at det er lagt opp til kollisjonskurs. Et parti som ble dannet som en motkultur til det som bryter ned, har valgt en partner som roper fritt fram for tilgang på alkohol døgnet rundt, på porno og pengespill, på økt materielt forbruk med lite sideblikk til bærekraft og rettferdig fordeling, som vil ha en minst mulig aktiv stat i spørsmål om å utjevne forskjeller, stagge sentralisering, men aktiv stat i å stagge flyktninger som vil søke nødhavn hos oss. Altså en motpol på viktige områder.

Enkle eksempler på partiets identitet finner vi før partiet ble startet i 1933. Sarpsborg KrF tyvstartet 20 år tidligere. De ville ikke bare motarbeide rus og «fordervelig forlystelse», men gikk samtidig ut konkret og sloss for gratis skolemateriell til alle og kommunal alderspensjon. Aldri bare individ. Alltid også fellesskap. Alle skal med.

Sammenhengende linje. 

Profilen, som forsterker sosialt ansvar og tilhørighet, ikke bare til familien, men ansvar og tilhørighet til det store fellesskapet, har vært en sammenhengende linje. Egil Aarvik, var ansvarlig minister for innføring av Folketrygden i 1967. De fleste historiske partiprofiler løftet opp det grenseløse ansvaret, det internasjonale verdiperspektivet, basis i menneskeverdet og likeverdstanken, ikke i en ideologi i klassisk forstand.

Aarvik, mangeårig leder av Nobel-komiteen (1982-90), jobbet også i Kirkens Nødhjelp, der eks-partileder, røykelovens far, Dagfinn Høybråten, går inn som generalsekretær i april i år. Partiet bidro til Norges første bistandsminister (Reidun Brusletten), og den foreløpig siste (Dag Inge Ulstein), - og kanskje landets tyngste bistandspolitiker i generalsekretær Hilde Frafjord Johnson; to gang bistandsminister, internasjonal nettverksaktør på miljø og fattigdom, medarkitekt for FNs fattigdomsmål, og en av dem med norsk pass som har tyngst FN-erfaring og tillit.

Klar avgrensning. 

Allerede Lars Korvald hevdet på slutten av 70-tallet at «i dag opplever vi at støtten fra de ikke-sosialistiske partiene rakner på flere punkter». Omtrent samtidig sa KrFs sentralstyre at man måtte jobbe for «et sterkest mulig sentrum» og ha «en klar avgrensning mot Frps høyreliberalisme». Forskeren Hilmar Rommetved (Rogalandsforskning m.fl.) offentliggjorde en undersøkelse med basis i partienes stortingsinnstillinger, og konkluderte at «avstanden mellom mellompartiene og Høyre i sak trolig er større enn noen gang siden 1945.»

Kåre Kristiansen ville inn i regjeringssamarbeid med Høyre, men ikke Frp. Til det var spranget for stort både politisk og kulturelt. Korvald og Bondevik var mer radikal og løftet opp sosial rettferdighet, miljø og sentrumssamarbeid. Bondevik bidro til sentrums identitet, tyngde og fornyelse, sammen med Valgerd Svarstad Haugland, særlig gjennom Sentrumsregjeringen og valgrekord på 13,7 prosent. Og Bondevik skrev blant annet boka «Den tredje vei». Barn og barnebarn følger nå etter, og trives i Drivkraft.

Bryte løftet. 

Etter år med intern uenighet, som gav utydelighet, ville noen ledende navn bryte løftet om ikke å gå i regjering sammen med Frp, mens Knut Arild Hareide jobbet med en bok som også tok et nødvendig retningsvalg. Talen ble betegnet som en «politisk vekkelse». Men landsmøtevedtaket resulterte i mange frafalne.

KrF-majoriteten valgte å hjelpe seg selv ved samtidig å gi Frp mer makt. Partiet sitter igjen med en «sparket» Hareide, rekordlave målinger, et fordampet sentrum, styrket toblokktenking og polarisering, samt økte avstander til naboene i Sp og Ap.

Selvkritikken har sine muligheter. Drøyer det, sementeres feilsteget. I mellomtiden får vi erfaring med hvem som får siste ord i saker som betyr noe.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt