Se, vi går opp til Jerusalem
ESSAY: Gud selv pines og drepes og der ligger jeg henslengt i en sofa, småkvalm med påskeegget i fanget og døser av til en krim?
NÆRMERE GUD: Fasten blottlegger vår svakhet. Og når vi stifter bekjentskap med oss selv på denne måten kan vi ikke gjøre annet enn å bekjenne at vi er ute av stand til å rense vårt eget tempel. Den bekjennelsen er kimen til omvendelse, til bønnfallelse om Guds inngripen, skriver Andreas E. Masvie.(Foto: Illustrasjon: Sarah Gundhus Bøe)
Allerede i urkirken var fasting noe som kjennetegnet de kristne; i alle fall siden konsilet i Nikea i år 325 har førtidagersfasten vært en selvfølgelig forberedelse for påsken. Førtidagersperioder er da heller ikke ukjente etapper i Guds frelsesverk. Og førtidagersfasten ender i den hellige uke – disse stille, mørke og døde dagene som forvandles til feiring, lys og liv igjennom Kristi oppstandelse.
Nøyaktig hva man faster fra, hvordan, og hvilke dager man gjør det, har variert fra område til område, epoke til epoke: Rådet when in Rome, do as the Romans ble opprinnelig gitt av Ambrosius til Augustin da han stusset over romerkirkens fasteskikker. Men fasten har alltid og alle steder handlet om å avstå fra mat. Både det hebraiske og det greske begrepet for «faste» betyr rett og slett å ikke spise.
Fasten er i så måte en enkel praksis – men den er spekket med teologisk mening. Igjennom den vil man komme frem for Gud med et gaveoffer som brennes i tempelet av ens kropp. Det er en forberedelse for å møte Gud som, paradoksalt nok, bærer i seg møter med Gud. Det handler om å omvende hele seg, kropp og sjel. Og omvendelsen kan bare skje fordi fasten – som en slags botsgang – er tråkket opp som frelsesvei. Vi følger den ferden som Jesus gikk for oss, gjennom prøvelser i ørkenen, hele veien til Jerusalem, der vi korsfestes i og med Kristus for å bli likere Gud selv. Og da reflekterer fråtsing en temmelig upassende sinnstilstand.
