Halvor Nordhaug

Biskop i Bjørgvin

Sverre Langeland skriver i Vårt Land 17. november et innlegg med overskriften «Da Gud ble menneske valgte han å bli mann». Jesu kjønn har for Langeland stor teologisk betydning: «Denne virkeligheten kan vi ikke se bort fra når gudstjenesten feires. Jeg kan ønske en kvinne velkommen på prekestolen som gjest når jeg har ansvar for gudstjenesten, men ikke om hun opptrer som prest, med det hyrde- og læreansvaret som Kristus har lagt på mannen.»

Vilkårlig kjønnsideologi

Når Gud ble menneske i mannen Jesus, så mener Langeland at også presten må være mann. Til støtte for denne konklusjonen henter han også inn Paulus sin tale om Kristus som brudgom og menigheten som brud. Slike resonnementer fremtrer for meg som en type kjønnsideologi, for ikke å si kjønnsmetafysikk, der konsekvensene som trekkes virker forholdsvis vilkårlige.

Langeland forstår prestetjenesten i forlengelsen av apostlenes oppdrag. Det er selvsagt riktig. Men betyr det at apostlenes kjønn må bestemme også prestenes kjønn i dag? For Langeland er dette selvsagt, men her savnes argumenter og en refleksjon over menns og kvinners ulike roller på Jesu tid og i dag.

Det er dessuten påfallende at Langeland unnlater å trekke inn sammenhengen mellom den ordinerte prestetjenesten og det allmenne prestedømmet der alle kristne tilhører et «kongelig presteskap» som skal forkynne Guds storverk (1 Pet 2,9 ). Denne sammenhengen har alltid vært viktig i luthersk teologi, og legger en tung føring i retning av å inkludere begge kjønn i prestetjenesten. I samme retning trekker også Paulus sitt sentrale utsagn i Gal 3,28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» Den umiddelbart nærliggende tolkning av dette må vel være at i kirken stiller vi alle i utgangspunktet likt når tjenestene skal fordeles.

Langeland henviser til taleforbudet for kvinner i 1 Kor 14 og 1 Tim 2, og til Efes 5 som omtaler mannen som «kvinnens hode». Men alle disse skriftstedene er vevet inn i en tenkning bestemt av forholdene i et patriarkalsk og hierarkisk ordnet samfunn. Paulus formaner her ikke bare kvinnene til å underordne seg under sine menn «i alt» (Ef 5,24). Han ber også slavene om å være lydige mot deres jordiske herrer «som mot Kristus selv» (Ef 6,5). Jeg antar Langeland neppe vil kjøpe hele denne pakken som relevant etikk i vår tid, men taleforbudet for kvinner opphøyer han til tidløs gyldighet. I mine øyne er dette vilkårlig skriftbruk.

REPORTASJE: De kvinnelige prestene i Bjørgvin erfarer et kall til prestetjenesten. Men noen tviler på at kallet er riktig

Bispemøtets vedtak

Når denne gamle diskusjonen nå er blitt aktuell igjen, skyldes det Bispemøtets vedtak av 16. oktober om kollegafellesskap mellom prester uavhengig av kjønn. Den ikke-formaliserte praksis som i ly av «kjørereglene» fra Presteforeningen fortsatt har gitt en viss åpning for å reservere seg mot gudstjeneste- og nattverdfellesskap, gjelder ikke lenger. Den har gjennom årene påført mange kvinner stor belastning, og den har vært i konflikt med den grunnleggende forpliktelse på fellesskap som alltid må være til stede blant oss som tjener i samme kirke.

De sentrale utsagnene i Bispemøtets vedtak lyder slik: «Etter vår kirkes lære er kirkens enhet uttrykt i forkynnelsen av evangeliet og i forvaltningen av sakramentene. Det må derfor være fellesskap om ord og sakrament blant dem som er satt til denne tjenesten. Dette må også komme til uttrykk i utøvelsen av prestetjenesten, og i det daglige samarbeid i kirken. Den som blir ordinert eller tilsatt i prestetjeneste forplikter seg på Den norske kirkes lære og ordninger. En prest kan ikke påberope seg en rettighet til å avstå fra samarbeid med andre prestekolleger. Det eksisterer ikke noen slik reservasjonsrett i vår kirkes ordninger. Det er ikke teologisk meningstvang, men ulike meninger kan ikke komme til uttrykk i en praksis som vanskeliggjør andre kollegers prestetjeneste.»

Sverre Langeland mener dette vedtaket, som uttrykker et helt selvfølgelig og grunnleggende forhold ved prestetjenesten, griper inn i hans samvittighetsfrihet. Det er for ham ikke tilstrekkelig å få hevde sitt syn. Han ser seg nødt til også å markere dette synet ved å bryte gudstjeneste- og nattverdfellesskapet med kvinnelige kolleger. Langt fra alle av Langelands meningsfeller i dette spørsmålet trekker denne konklusjonen. Så hvorfor mener han at den er strengt nødvendig?

Etterlyser mer solid argumentasjon

Bispemøtet fastslår at det fortsatt skal være legitimt å ytre seg mot kvinners prestetjeneste. Spørsmålet om presters kjønn blir dermed ikke gjort til et bekjennelsesspørsmål. Dette har det da også gjennomgående vært enighet om blant både tilhengere og motstandere av kvinners prestetjeneste.

Langelands argumentasjon kan imidlertid synes å trekke i retning av at dette blir spørsmål om sann eller falsk lære. Mener han det er dette saken handler om? I så fall kan det være logisk å avvise gudstjeneste- og nattverdfellesskap med kvinnelige prester. Men hvorfor stoppe der? Burde han ikke aksjonere også mot alle oss biskoper som med glede ordinerer kvinner til denne tjenesten, og som slik bærer hovedansvaret?

Dersom Langeland derimot mener at dette ikke er et spørsmål om rett eller vrang lære, etterlyser jeg en mer solid argumentasjon for å bryte gudstjeneste- og alterfellesskapet enn den Langeland her leverer: «Hvis jeg deltar på en gudstjeneste der en kvinne opptrer som prest, aksepterer jeg hennes tjeneste som kirkelig legitim. Og det kan jeg altså ikke gjøre..»

Men er dette en nødvendig slutning? Når Gud kaller oss til gudstjeneste, skal da min deltakelse først og fremst avgjøres av hvem som er prest? Er det ikke langt mer grunnleggende å betrakte gudstjenesten som stedet der Kristus møter oss med evangeliet og sakramentene, uansett hvem presten måtte være? For jeg antar at Langeland ikke vil bestride at en kvinnelig prest både kan forkynne evangeliet klart og rent, og samtidig forvalte sakramentene etter Jesu egen innstiftelse. Eller?

LES OGSÅ: Biskopen i Bjørgvin er berørt og beklager: – Kvinner 
har opplevd ting de ikke burde

Kan forstå ubehaget

Når Kristi person er hovedsaken, og ikke prestens, har jeg vanskelig for å se gode grunner for å holde seg unna en gudstjeneste – så sant det da er Jesu evangelium og hans sakramenter vi møter der. Jeg skjønner at en som er mot kvinners prestetjeneste kan kjenne et ubehag ved å delta i en slik gudstjeneste. Likedan kan jeg forstå ønsket om ikke å legitimere noe man egentlig er imot. Men når man i andre sammenhenger høyt og tydelig kan ytre sin motstand mot kvinners prestetjeneste, blir det da en inkonsekvent legitimering å delta i en gudstjeneste som ledes av en kvinne? Alle kirkefolk i Bergen vet hvor Sverre Langeland står i denne saken. Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor en antatt legitimering av noe man er uenig i, skal være tilstrekkelig til å påberope seg et samvittighetsbestemt reservasjonsbehov mot selve gudstjenestefellesskapet. Med mindre det da handler om kvalifisert vranglære.

Da Luther på riksdagen i Worms erklærte seg bundet av sin samvittighet til å handle som han gjorde, var det med en utførlig teologisk argumentasjon i bunnen. Jeg savner noe tilsvarende fra Langelands side. Og da er det ikke først og fremst argumentasjonen mot kvinners prestetjeneste jeg sikter til, men hvorfor hans samvittighet tvinger ham til å holde seg borte fra gudstjenesten og nattverden når det er en kvinne som gir oss del i Herrens gaver.

LES MER:

Mener Den norske kirke bør gi kvinnelige prester en offisiell unnskyldning

Kvinneprestmotstander var eneste søker – nå lyses prestestillingen ut på nytt

Mener biskop stenger dørene: – Et kraftig signal om at ikke det er rom for oss i kirken