Samhandling fremfor omorganisering
KIRKELIG ORGANISERING: Kirkerådet bør vurdere nøye om omkostningene ved å presse gjennom noe nytt blir høyere enn gevinsten.
HØY PRIS: – Er det verdt å presse gjennom noe nytt hvis prisen blir høyere enn gevinsten? Spørsmålet rettes Kirkerådet fra kirkevergen i Oslo. Fra venstre: Kristin Gunleiksrud Raaum, kirkerådsleder og Ingrid Vad Nilsen, kirkerådsdirektør.
Tuva Skare
Siden 1997 har det pågått organiserings-diskusjoner i Den norske kirke, med mål om enhetlig ledelse. Etter 25 år er situasjonsbeskrivelsen at veien videre ser ut til å bli komplisert og splittende for en kirke som mer enn noen gang trenger å stå sammen. Det hjelper ikke om målsettingen er god når forutsetningene ikke er til stede. Ny organisering løser noen utfordringer, men utløser en rekke andre. Nå bør Kirkerådet vurdere nøye om omkostningene ved å presse gjennom noe nytt blir høyere enn gevinsten.
Forutsetninger og prosess
Nåværende omorganiseringsprosess henviser til Kirkemøtets vedtak i 2005 om en arbeidsgiverlinje. I tiden etter 2005 er det vedtatt flere forutsetninger som ikke understøtter en slik ambisjon, men tvert imot bekrefter todelingen. Prestene fikk i 2017 sitt arbeidsforhold i det nasjonale rettssubjektet, og todelt finansiering ble videreført i ny lov fra 2021. Med to rettssubjekt, to finansieringskilder og to styringslinjer gjennom embete og råd bør ingen være overrasket over at det er vanskelig å realisere enhetlig organisering. Når det ikke er konsistens mellom målsetting og gjeldende forutsetninger, bør Kirkemøtet i 2022 vurdere å endre målsettingen.
