Olav Fykse Tveit

Preses i Den norske kirke

Flere har kommentert Bispemøtets uttalelse av 16. oktober om ordinasjon og samarbeidsnekt, blant andre styret i Foreningen for Bibel og Bekjennelse (FBB) i Vårt Land 3. november. Noen av kommentaren reiser spørsmål av allmenn interesse. 

FBB og noen andre mener det ikke er dekning for å si at ordinasjon av kvinner er i samsvar med vårt læregrunnlag. Det er mange grunner til at alle tjenestegjørende biskoper ordinerer både kvinner og menn til prestetjeneste. Hver for seg og som Bispemøte samlet ser vi det som velbegrunnet ut fra vår kirkes lære. Denne debatten ble ført i sin bredde for noen tiår siden, og både teologiske fakulteter og biskoper begrunnet etter hvert at kirken kunne og burde endre praksis. Dette tør være vel kjent, selv om det er en tid tilbake. Og selv om FBB er uenig i konklusjonen, er det helt urimelig å påstå at endringen ikke bygde på en gjennomtenkning av kirkens lære om presteembetet i en luthersk sammenheng, om kvinners rolle i formidlingen av evangeliet fra første stund, om kvinners og menns likeverdige stilling i kirken, samt en drøfting av noen aktuelle bibeltekster med tanke på deres relevans for dagens prestetjeneste. 

Kirkens enhet ikke brutt

At kvinner og menn ordineres til prestetjeneste er også en tydelig felles luthersk læreforståelse og praksis i dag, slik det kommer til uttrykk i de aller fleste medlemskirker i Det lutherske verdensforbund. Tilsvarende gjelder også i mange anglikanske, metodistiske, reformerte og baptistiske kirker. Vi merker oss også at ordningen i Den romersk-katolske kirke med å ordinere bare menn til prestetjeneste, begrunnes av flere med at det er en del av tradisjonen, og ikke prinsipielt begrunnet i kirkens lære som sådan. 

Videre diskuteres om enheten i kirken er brutt på grunn av ordinasjon av kvinner. Det lutherske læredokumentet Den augsburgske bekjennelse (CA) fastslår i artikkel 7 om kirkens enhet at det ikke er nødvendig å være enig om alle kirkens tradisjoner, når evangeliet forkynnes rent og sakramentene forvaltes rett. Prestens person, eller kjønn, er ikke det avgjørende for om så skjer. Det er derfor ikke støtte i den lutherske bekjennelse for å hevde at kirkens enhet er brutt ved uenighet i denne saken. Det kan derfor heller ikke anerkjennes som premiss for en rettighet til samarbeidsnekt med ordinerte kvinner i vår kirke. Allerede i oldkirken ble det avklart at sakramentenes gyldighet ikke er avhengig av prestens egenskaper og karakter.

LES OGSÅ: Asle Dingstad: «Kjørereglene var feil strategi. Unnskyld»

Hørte til en annen tid

Den augsburgske bekjennelsen peker nettopp på at det er ved samlingen om evangeliet og sakramentene at kirkens enhet kommer til uttrykk, og derfor også skal komme til uttrykk der. Det naturlige for et kollegafellesskap av de som er vigslet til denne tjenesten, er derfor at de også deler fellesskapet om ord og sakrament, og at kirkens enhet mellom dem kommer til uttrykk på den måten. En må ikke være enige når en samles til drøftinger om store og små spørsmål, en må heller ikke være enig med sin biskop i alle saker.  

At kvinner ikke ble ordinert til prestetjeneste i det 16. århundre hørte til den tids praksis. Men det er ikke i seg selv en grunn til at en kan hevde at det skulle være en betingelse for den rette og rene evangelieforkynnelse og sakramentsforvaltning, i alle fall ikke i vår tid.

Så langt har en ansett uenighet i spørsmålet om kvinners presteordinasjon som noe en kan leve med uenighet om. Men det betyr ikke at en som ordinert prest kan velge å uttrykke sin uenighet på akkurat de måter en selv vil i det kirkelige fellesskap en er ordinert inn i og arbeider i. 

Kvinnene blir problemet

Det forundrer også at FBB og andre som vil reservere seg mot samarbeid retter sine handlinger mot de kvinner som er vigslet til prestetjeneste, og ikke i større grad gjør det til et tema overfor de biskoper som ordinerer dem, og alle kolleger som deler deres teologiske standpunkt. Det gjør at problemstilingen blir svært «kjønnet», og kvinnene selv blir gjort til et problem i kirken. Det kan åpenbart skape reelle problemer i et kollegafellesksap. 

Et godt arbeidsmiljø er en oppgave og ansvar for all ledelse i kirken. Nettopp for å understreke det, er det at Bispemøtet mener at det er biskopens ansvar å håndtere denne problematikken. Det er ikke opp til den enkelte prest å lage seg ordninger for hvem en skal samarbeide med. Hovedprinsippet er at alle skal samarbeide med hverandre.

LES MER:

Kvinneprestmotstander var eneste søker – nå lyses prestestillingen ut på nytt

Prest: Hvorfor deltar jeg ikke i en gudstjeneste der en kvinne opptrer som prest?

Biskopene: Tviler på at mennene som nekter samarbeid blir ordinert

Merete Thomassen: «Sterke krefter trekker oss ned i patriarkalske hjulspor»