Rosetogenes paradokser

Terrorangrepene 22. juli 2011 førte til et unikt og merkelig nasjonalt fellesskap. Kun få dager etter bombeangrepet i Oslo og massakren på Utøya, vokste det frem en enorm vilje til å manifestere styrke og solidaritet. Mer enn én million nordmenn tok til gatene i rosetog over hele landet. Et sterkt ønske om å forsvare demokratiet forente store deler av befolkningen.

I denne intense situasjonen ble rosetogene nærmeste selvforklarende: Da det ble krevet, hadde det norske folk en naturlig og iboende evne til å beskytte landet – som om det bor en essens dypt inne i alle nordmenn som gjør dem enig og tro så lenge Dovre står. I en uvirkelig og truende tid fremstod nasjonen som et trygt og solid fundament man kunne bygge fellesskap på.

Nå – mange år senere – har vi større avstand og en mulighet til kritisk å analysere den norske selvforståelsen i tiden rett etter terrorangrepene. I min nye bok Rosetogenes paradokser forsøker jeg å gjøre dette ved å ta leseren tilbake til denne tiden og ved å undersøke hvordan og hvorfor det norske folk og det norske samfunn reagerte slik det gjorde. Jeg har skrevet boka, fordi jeg tror vi har mye å lære av å gjøre et dypdykk i hva som skjedde da et helt land ble kastet ut i en krise, og folk svært raskt måtte finne frem til tanker, følelser og handlinger som kunne skape mening i en vond og uvirkelig situasjon. Dette var en ekstrem og avvikende periode i norsk historie hvor både folk flest, ledere, politikere og journalister oppførte seg svært annerledes enn normalt. Dette skapte raskt en rekke paradokser.