Pride som politikkens moralske origo

Når ble det slik? Og hvem har bestemt at politikere og kulturelite må og skal gå i Pride?

Publisert Sist oppdatert

«Glansen fra statsrådembetet er felleseie, og ikke noe Kjell Ingolf Ropstad forvalter på egenhånd», skriver Vårt Lands kommentator, Håvard Nyhus. Når Ropstad ikke ønsker å gå i Pride-toget, mener Nyhus at den nyslåtte statsråden ikke har grep om sin nye rolle. Å gå i Pride er en del av statsrådens seremonielle plikter – som å møte kongen på Slottet og å få overrakt nøkkelen til departementskontoret fra avtroppende statsråd. Så langt er vi altså kommet. Så galt er det blitt.

Pride-fenomenet har noe underlig ved seg. For de av oss, som bokstavelig talt ser dette på avstand, handler det alt vesentlig om to ting: På den ene siden en markering av fri, hemningsløs og promiskuøs seksualitet, og så er vi vitner til det nærmeste vi kommer den årvisse og vårlige begivenheten på den røde løperen utenfor Dolby Theatre i Los Angeles. Ved siden av det promiskuøse er Pride en promenade av politiker- og kulturkjendiser. Endelig er det tid for å lufte seg. Det handler om å vise hvor liberal, tolerant og storsinnet man er. For noen er det trolig på liksom.

Som vanlig er mange sent ute. De henger seg på når kampen er over og tar gjerne del i seieren. Ingenting er som å befinne seg i rampelyset som omgir en vinner.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP