«Postmodernisme» i kristenkonservativ tenkning
Diskusjonen om «postmodernisme» kommer skjevt ut fra hoppkanten fordi begrepet betyr noe eget i de kristenkonservative kretsene som fremdeles bruker det.
– I løpet av studiene forsto jeg at den «postmodernismen» jeg hadde møtt i apologetikken var en stråmann, skriver historiker Stefan Fisher-Høyrem. Til høyre er St. Olav bokhandel i Oslo, som har en postmoderne fasade.
Universitetet i Agder, Erlend Berge
Jeg hørte om «postmodernisme» første gang på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg hadde brukt mye av tenårene på å lese kristen apologetikk, den typen argumenterende forsvar av kristendom som er populær blant en del konservative evangelikale. Jeg slukte bøker, artikler, bloggposter og videoer av debatter mellom (stort sett amerikanske) kristne og ateister om temaer som Guds eksistens, det ondes problem, og Jesu oppstandelse.
Senere, som student, trengte jeg noe mer avansert enn det jeg hadde funnet i denne litteraturen. De faglige spørsmålene jeg var interessert i krevde at jeg kjente godt til visse filosofer. Men ifølge apologetene var disse filosofene «postmoderne», og måtte derfor avvises.
Objektiv sannhet
