Pandemi og ensomhet?

I reportasjer og faglige artikler tas det daglig opp problemet med krisen ved ensomhet i pandemien. Men ensomhet blir lite definert. Hvem gjelder det? Syke hjemmeboende som er vant med bistand og nødvendig hjelp fra frivillige, eldre som er vant med slekt og venner, yngre enn dem (i alle aldre) som føler seg avhengig av fellesskap for at livet skal være ekte, og så videre?

Men de som sjelden blir nevnt er de som er ensomme mennesker og i årevis har vært det. Av forskjellige grunner. For mange oppleves denne tiden som en lettelse! Endelig andre som får oppleve hva det vil si å ikke ha noen å prate med, gråte med, holde i handa, spise sammen med, gå på tur med, løse livets problemer med, og så videre. Hvorfor ser mange aleneværende helgene som en befrielse? Fordi de vet at mange flere da er å ligne med den som alltid er det!