Omgitt av hverdagsuroen
URO: Rundt dette bordet er det ikke mye magi, og det er feighet og ikke nåde når jeg sier: «Ok, du får spille på paden litt til». Det uroer meg, for jeg har jo lest hva det gjør med de små, skjøre hjernene.
URO: «Hva om det var mine barn som frøs under den kalde, svarte himmelen, hva slags mor hadde jeg fått til å være» spør Ingrid Melve.(Foto: Blunderbuss/Anne-Julia Granberg/CappelenDamm)
Bladene jeg ser fra stuevinduet har ingen ro. De bestemmer ikke selv, men beveges av kraftig vind, vanlig, grå hverdagsvind, kald vind som hvisker vinter, og iblant vinden som bare er som pusten når man ber.
Snart skal de rives av trærne, snart må de slippe taket, snart skal de bli brune, falle mot den mørke, myke jorda. Likevel er de ikke grå og fryktsomme, hvite og sinte. De skinner i varm gul, i gull, i rødt. Før alt skal bli kaldt og grått, gir de alt, alt, all skjønnhet, all varme.
Bibelord og Facebook
Bestill abonnement her
KJØP
