Om prester som drikker og andre syndere som gjør det samme

Min mor var derimot fra et ganske fanatisk avholdshjem, og var bestyrtet over sin svigermor som pleide å tilsette en skvett madeira i sausen for å løfte smaken. Min morfar, som også var prest, begynte sin pastorale gjerning som sekretær i Norges Godtemplar ungdomsforbund. Det var ikke den fjordpoll langs kysten han ikke besøkte med avholdspropaganda. Han var visstnok den første som drog rundt i bygdene med propandrevet filmfremviser. Levende bilder var for et mirakel å regne på 1920-tallet, så det var ikke vanskelig å samle folk. Men film var også minst like stort tabu som alkohol i mang en vestlandsbygd. En møteleder i Sunnhordland som skulle introdusere min morfar, vågde ikke å uttale det syndige ordet "film", så min morfar ble i stedet introdusert på følgende måte: "Og no skal oss sløkkje ljoset og so skal pastor Hilland taka fram sakene sine og syna oss".

"Alkoholisme er en sykdom oppfunnet av oss som ikke har den, fordi den er vårt bekvemme alibi for å skaffe oss en akseptert stimulans. Derfor aksepteres den også av alkoholistene selv og slik blir den deres livsløgn. Men i stedet for å skjelle på alkoholistene burde vi begynne å snakke om oss selv og vårt forhold til alkohol."

Det skal sies at da min far ble pensjonist, tok han seg gjerne et glass. Avhold var for ham først og fremst en pastoral solidaritetshandling i møte med dem alkoholen hadde ødelagt. De var og er mange, alkoholisme har vært og er fortsatt vår største folkesykdom. Ha respekt for det når vi kjekker oss over hvor liberale vi er.