Norsk adopsjonsindustri

Nylig la Sannhets- og forsoningskommisjonen frem sin rapport og samer, kvener og skogfinner fikk sin unnskyldning fra et flertall på Stortinget. Tidligere har romanifolket, tyskerjentene og barnevernsbarn fått sin offisielle unnskyldning og nå har internasjonale adopsjoner til Norge fått sin nødvendige granskingskommisjon. Tiden er overmoden for at det store antallet nasjonale adopsjoner gjennom 107 år blir gransket. Det fortjener vi godt og vel 80.000 nasjonalt adopterte, og ikke minst våre mødre. Vi fortjener både en unnskyldning og en oppreisning.

Som tidligere leder av organisasjonen Adopterte gjennom 12 år har jeg fått innsyn i et utall adopsjonsdokumenter. Disse dokumentene avslører alt fra unøyaktigheter, direkte feil, «klipp og lim» underskrifter, altså rene ulovligheter, og i tillegg har dokumenter blitt rotet bort hos enkelte statsforvaltere.

En anbefaling fra den lokale presten, at adoptivfar ikke hadde vært medlem av Nasjonal Samling og viktigst av alt, en ligningsattest, var det som skulle til for å få lov til å adoptere. I noen år nå har vi kunnet lese en del personlige adopsjonshistorier. Nå må fokus rettes mot strukturelle aspekter ved de nasjonale adopsjonene, primært den norske adopsjonsindustrien som utviklet seg de første tiårene etter andre verdenskrig. I hele landet fantes det fødestuer som formidlet adopsjoner, men i Østfold, Telemark og Hordaland ble det bedrevet storskala adopsjonsvirksomhet.