Norge, fattigdommen og Knut Arild Hareide.
Samtidig med at Norge enda en gang er kåret til det beste landet å bo i, kan vi lese at 65000 minstepensjonister lever under OECD sin fattigdomsgrense og at 100 000 norske barn vokser opp i familier som myndighetene definerer som fattige. Den siste tiden har flere av disse stått fram sine historier om hvordan det er å være fattig. Det handler bl.a. om minstepensjonister som ikke har råd til å gå til tannlegen, om enslige mødre som ikke kan betale for barnas fritidsaktiviteter, om trygdede som må be om økonomisk støtte for å kunne betale strømregningen og om familier med «vanlige inntekter» som har fått store problemer på grunn av økte bompengeavgifter.
Begrepet fattigdom er ikke entydig. Det blir for eksempel feil å plassere de ca. 8% i Norge som forteller at de har problemer med å få endene til å møtes i samme gruppe som den milliarden mennesker rundt om i verden som sulter, som mangler tak over hode og de fleste former for helsehjelp. Sagt på en annen måte: Den norske fattigdommen handler mer om marginalisering og ulike former for utenforskap enn klassisk fattigdom og sosial nød.
Da jeg vokste opp på 1950- og 6o-tallet, var fattigdommen, eller rikdommen, noenlunde likt fordel. Alle i «gaten vår» hadde mat på bordet, de fleste bodde i små leiligheter og vanligvis overtok vi klær eller sportsutstyr etter en eldre søster eller bror. Samtidig visste vi godt at noen hadde dårligere råd enn andre, men disse ble tatt godt vare på både av det offentlige og av slekt og venner. Huslegen kom på besøk når det var nødvendig og det offentlige stilte opp med rimelig lån til de som ønsket å skaffe seg egen bolig. Og viktigst av alt: Dette var en periode som var preget av fellesskap, solidaritet og framtidsoptimisme og ikke minst visjonen om at goder og byrder skulle fordeles på en mest mulig rettferdig måte.
I løpet av 1980-tallet skjedde noe som endret det norske samfunnet. Offentlige reguleringer og støtteordninger ble avviklet og effektivisering og konkurranse de viktigste virkemidlene for økonomisk vekst og utvikling. Lokale sparebanker, som opprinnelig var opprettet for «å hjelpe småbrukere, arbeidere og tjenestefolk» med rimelige lån, ble omgjort til aksjeselskaper der målsettingen var størst mulig utbytte for eierne. Butikkene «på hjørnet» ble overtatt av noen få familiedynastier. Effektiviseringsbølgen nådde også den offentlige sektoren, bl.a. skolen. Visjonen om at undervisningens form og innhold skulle tilpasses den enkelte elevs forutsetninger og behov, ble erstattet med målsettingen om at skolen først og fremst skulle bidra til samfunnets økonomiske vekst og utvikling. Dette var en villet utvikling, en utvikling som de fleste politiske partiene sluttet seg til.
Bestill abonnement her
KJØP
