Andreas Benestad

Frivillig for Hope Africa Collective, bosatt i Sør-Afrika

Det er stille ute. Merkelig stille. Er det stille før stormen? I skrivende stund har hele Sør-Afrika vært i «lockdown» i en drøy uke. Gatene er tomme og de fleste biler står parkert i sine garasjer. De som har mulighet til det jobber hjemmefra, ellers ligger arbeidsplasser brakk i påvente av bedre tider. Ingen har lov til å forlate husene sine, med mindre de skal til legen eller kjøpe mat, og militæret er satt inn for å bistå politiet i å sørge for at befolkningen overholder reglene. Bøter og fengselsstraff har allerede blitt velbrukte konsekvenser for de som ikke føyer seg.

Det eneste rette å gjøre

Det er dramatiske tider, men myndighetene, med president Cyril Ramaphosa i spissen, har så langt fått velfortjent ros for å ha reagert raskere enn mange andre land på denne krisen. De har tatt situasjonen på rammeste alvor fra dag én og brukte ikke lang tid på å ta i bruk drastiske virkemidler for å «flate ut kurven» for smittespredning.

Dette innebærer dramatiske konsekvenser for landets allerede falleferdige økonomi, men når alternativet ifølge presidenten er en «humanitær katastrofe», blir valget lettere. Vi er enige. Menneskeliv vil bli berget av dette. Det er det eneste rette å gjøre. Men det har sin mørke bakside også. Familier uten mat på bordet. Pest eller kolera?

LES OGSÅ: Derfor er mannen bak Sveriges korona-strategi så selvsikker

Blir flau av mine egne problemer

Koronakrisen har brakt med seg en hel rekke dilemmaer for de fleste land og deres myndigheter. Å navigere i et totalt ukjent terreng er en krevende øvelse og det er mange hensyn å ta. I Sør-Afrika, et land med enorme sosioøkonomiske forskjeller i befolkningen, blir disse dilemmaene enda tydeligere enn andre steder. Over halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og den nasjonale arbeidsledigheten lå på over 30 prosent før noen hadde hørt om korona. Hva skjer når man fratar millioner av mennesker som lever fra «hånd til munn» muligheten til å gå ut av husene sine?

Jeg, min kone og våre tre barn har det etter forholdene bra. Etter en uke i «lockdown» savner vi selvfølgelig å kunne forlate huset. Bleieskift, nattevåk, hjemmeskole, tidlige morgener og brakkesyke tærer tidvis både på humør og tålmodighet. Men i lys av realiteten for så mange i byen vår, blir jeg flau av å tenke på dette. 21 dager «lockdown» (minst) utarter veldig annerledes om man bor med ni andre i et blikkskur, ute av stand til å overholde råd om sosial distansering eller hyppig håndvask. Noen av våre venner har det slik.

Nå ber vi

I en av sine nylige taler til folket, oppfordret president Ramaphosa sør-afrikanere til å be for landet:

«These are challenging times. We are traversing a path we have never travelled before. There are many among us who are fearful, uncertain and vulnerable. I call on our people to offer a prayer and a thought for the protection and healing of our land and its people from disease.»

Så vi ber. Som aldri før. Vi ber om beskyttelse for de mange millioner i dette landet som lever i ekstrem fattigdom, som lider av HIV/Aids eller tuberkulose, og alle som nå har mistet jobb og inntekt. Måtte Gud gripe inn!

Føler på dyp uro

Mange spør oss hvorfor vi ikke kommer hjem til Norge. Vi lever i en underlig spenning. Vi kjenner på fred over å ha valgt å bli værende her i denne tida. Foreløpig er vi ikke spesielt bekymret for vår egen situasjon eller sikkerhet, selv om det trolig kommer til å tilspisse seg. Samtidig kjenner vi på en dyp uro over hva som trolig kommer til å skje i landet om ikke så lenge. Det må et under til nå for å beskytte «townships'ene». I mellomtiden følger vi med på kurven. Ser den flatere ut, mon tro?