Med lidelsen som utgangspunkt for tilværelsen
ANDRES TRO: Det er ikke mye lys i læstadianismen, forstår jeg. I det minste ikke i livet vi lever her og nå.
BRYN BEDEHUS: – Læstadianerne har ingen fløytetoner som kan lette tilværelsens smerte, skriver Eilif Guldvog Hartvedt. Han har vært på besøk hos Den læstadianske forsamling på Bryn.(Foto: Privat)
Veien fra Høyenhall T-banestasjon til Bryn bedehus er såpeglatt denne søndagen i advent. En halvtime tidligere snørte jeg i all hast på meg skinnskoene mine. De er helt blanke i sålene. Jeg sklir for hvert steg jeg tar, og leddbåndsskaden jeg fikk i kneet en sen kveld på en karaokebar i Stavanger, truer liksom hele tiden med å springe ut igjen i full blomst.
Jeg har ikke for vane å være i bevegelse en søndag morgen. Jo, det siste året har jeg kanskje tatt en joggetur nå og da. Men stort sett bruker jeg søndager til påtvungen hvile etter helgens fester. En søndagsgudstjeneste har jeg vel ikke vært i på femten år.
Nå skal jeg besøke Den læstadianske forsamling på Bryn. Disse disiplinene av Jesus, Luther og den svenske predikanten Lars Levi Læstadius er stort sett emigrerte nordlendinger i hovedstaden. De er kjent for sin strengt pietistiske lære som blant annet forbyr dans, alkohol og all den verdslige gleden jeg har brukt halve livet på å dyrke.
Bestill abonnement her
KJØP
