Dei einøygde

Eg er i ferd med å bli alvorleg fortvila over nivået, holdning­ane og retorikken i den ­norske samfunnsdebatten. For eg ­synes stadig tydelegare at det fins eit mønster på tvers av eit vidt spekter av saker og tema. Eller rettare: Eg synes eg ser ein grunnholdning, ein «type», kanskje ein «arketype» som breier seg stadig breiare ut. Som kanskje ­breier seg såpass ut og tek så stor plass at den nesten er i ferd med å bli vår tids ­definarende arketype: «Den einøygde».

Blanke i trua

Den einøygde er den som kun evner å ha eitt blikk, ein tanke og som mistrur den tvisynte og ­ambivalente. Den einøygde mistrur tvil, men vil ha dei reine og ranke og blanke i trua. Den einøygde mistrur det som er objektivt og empirisk sant fordi den einøygde trur meir på det som er «sant for meg». Den einøygde mistrur det umoralske som noko som må renskast bort, fordi den einøygde trur på det moralsk reine. Den einøygde er ofte alvorleg og humørlaus fordi latter nesten alltid punkterer gravalvoret.

Den einøygde mistrur snakk om korleis verden faktisk «er» fordi den einøygde insisterer på at korleis ­verden «bør vere» er ein bedre posisjon. Den einøygde har store problem med å tenke «både/og» fordi den einøygde tenker «enten/eller». Den einøygde er mindre opptatt av argument og det som blir sagt enn identiteten til den som framfører argumenta. For har du «feil» identitet for den einøygde er det underordna kva du faktisk seier – har du «feil» identitet har du feil.

Tvil og tvisyn

Dei siste par åras samfunnsdebatt, omtrent på alle tenke­lege saksfelt – frå distriktspolitikk, innvandring, religiøs dogmatisme, ­Michael Jacksons moral, Giske/metoo-komplekset, Wara/BlackBox, EU ­og – … ja, you name it – har vist at me er i ferd med å miste kontrollen over det offentlege ordskiftet til Dei Einøygde. Som i sin jakt etter det Eintydige og ­Enkle gjer det nesten umuleg å delta for dei blant oss som stadig oftare ­møter floraen av nye samfunnstema med tvil og tvisyn. Som stadig oftere lurer på om verden faktisk er grå når andre insisterer på at den er kvit eller svart. Og som innser at det er lurast å holde sine både/og-perspektiv for seg sjøl.

Den einøygdes blikk og verdensbilde er bortimot perfekt og profetisk ­beskrevet av Karl Ove Knausgård i eit ganske så sylskarpt essay frå 2015 – «I kyklopenes land». Som eg henta fram att og leste igjen denne veka.

Mytisk skikkelse

For det er Den einøygde Knausgård beskriver ved hjelp av den mytiske skikkelsen ­«Kyklopen» (frå gresk mytologi, for den som lurer): «Mange av dem er sinte, og fulle av hat. Og mange av dem er redde», hevdar Knausgård.

«Kyklopene vil ikke vite om de ­delene av virkeligheten som ikke er som de ifølge dem bør være … ­Kyklopene tror at deres virkelighetsbilde gjelder for alle, og når de oppdager at det et sted ikke er slik … blir de sinte.

Kyklopene kan ikke håndtere det ambivalente. Det som ikke er enten godt eller ondt forstår de ikke, og det gjør dem sinte (...)

Slik går dagene i kyklopenes land. Kyklopene blir sinte, og kaster store steiner etter de som sier noe de ikke liker eller ikke forstår. Dette gjør ­andre kykloper redde, for de vet at hvis de sier noe andre ikke liker eller ikke ­forstår, vil de sinte kyklopene begynne å ­kaste steiner på dem også. Kyklopene er ­derfor enten sinte eller tause.

Det kykloper har størst ­problemer med, er identitet. Forholdet ­mellom kvinner og menn forvirrer dem, ­siden det ikke er entydig. Og for­holdet ­mellom mennesker fra den egne ­kulturen og andre kulturer, som ­heller ikke er ­entydig, forvirrer dem også.

Derfor er kyklopene aldri så sinte som når de snakker om kjønn eller innvandring. Dette er ikke noe man kan være for eller imot, likevel er det nettopp det de krever, slik at alt som finnes mellom kategoriene, alt som ­finnes i grenseområdene, ikke blir sett, og ikke blir snakket om. Dette aner ­kyklopene, men uten at de klarer å forstå det, og da blir de enda sintere eller enda ­tausere. (…) Det umoralske ­forvirrer dem. Og begjæret forvirrer dem, fordi dette ­begjæret ikke er slik det bør være. Da blir de sinte og ­begynner å kaste ­steiner. (…)

Hva er litterær frihet? Eller, mer ­interessant, hva er det motsatte? Det er å si hvordan litteraturen skal være. Det er å si hvordan litteraturen skal tenke. Det er å si: Dét er galt tenkt, det er feil, det er ikke slik vi vil ha det. Det kan du ikke gjøre. Det kan du ikke si.

Det kan du ikke si. Det er ­kyklopenes litteratur»

Knausgård avslutter med eit spørsmål som eg trur er høgst relevant i ein epoke der moralismens sinte «bør» ­stadig oftare ropar høgare enn ­empiriens sindige «er»: «Hva hender med et samfunn som slutter å forholde seg til det som finnes, men som det ikke vil ha. Et samfunn som ikke ser sannheten i øynene, men som ser bort?»

Omvendt proposjonal

Som du ­sikkert har skjønt: Eg blir stadig ­mindre begeistra for kyklopene – dei ­einøygde – sin retorikk. Eg blir stadig meir s­keptisk til dei som viser fram ei evne til offensiv «dømme-kraft» som er omvendt proposjonal med deira evne til ettertenksom dømmekraft. Den einøygde konkluderer raskare enn sin eigen skygge.

Sjølvaste Tomas Tranströmer har eit råd om desse – gå forbi dei!

«Den störste fanatikern

är den störste tvivlaren.

Han vet det inte.

Han är en pakt mellan två

där den ene skall vara synlig till ­hundra procent

och den andre osynlig.

Vad jag avskyr uttrycket till ­hundra procent!

De som inte kan vistas någon ­annanstans än på sin framsida

de som aldrig är tankspridda

de som aldrig öppnar fel dörr

och får se en skymt av Den ­Oidentifierade

gå förbi dem!»

Edvard Lysne

Leder for Hedmark IKT