Lyden av et menneske

Det var da jeg leste at ordet person kan bety «noen det klinger av», at det slo meg at så mye av det jeg har skrevet i årenes løp har berørt nettopp dette: Tomrommet i kirkeklokker, den tomheten som er skillet mellom stumhet og sang, stillheten som er sjelens stemmegaffel – og så lengselen etter å finne sin plass og våge å tro at den sangen som bor i dypet av ethvert menneske kan lyde friere og klarere. Troen på at det finnes noen som lengter etter akkurat den sangen, den som det bare finnes ett eneste eksemplar av, og som har anstrøk av både det menneskelige og det guddommelige.

Jeg liker å snakke om det åndelige livet i et musikalsk språk. «Tonen» eller «sangen» er et gjennomgående tema i Bibelen, og lyder fra første til siste bok. Da Gud skapte verden sang morgenstjernene, og når historien en gang er ved veis ende vil vi ikke høre angstrop og hjerteskjærende skrik, men en sang. «Den nye sangen», lyden av frigjorte røster og hyllesten til lammet. Lovsangen som i all evighet skal nå nye høyder.

Gjennom hele livets kretsløp synger vi. Når det lille barnet skal sove funker det dårlig med foredrag, da holder vi barnet tett inntil oss og synger eller nynner. Til fødselsdag og fest, når livsveiene til to mennesker løper sammen til én, da synger vi. Og når vi samles for å ta farvel med den vi elsket, da – om ikke før – vet vi at det ikke holder med fine ord. Da får vi heller synge.