Kroning: Kongen som Herrens salvede
KRONING I STORBRITANNIA: På lørdag krones kong Charles i Westminster Abbey. For mennesker i det 21. århundre kan en kroning og ikke minst symbolikken bak den virke både fremmed og i strid med vår tids politiske idealer. Men den formidler også en sterk grad av kontinuitet.
KRONE: I en kristen sammenheng er det dermed salvingen som er den sentrale riten. Det er den som gjør kongen til Herrens salvede, som blir Guds representant og instrument. Dermed blir kongens person hellig. Selve kroningen – at kronen blir satt på regentens hode – er et symbol på den forutgående salvingen, skriver Jørund Østland Midttun.
AP / NTB
Helt til slutt i dronning Elisabeths gravferdsseremoni i september i fjor ble kronen, septeret og rikseplet, som hadde ligget på kisten hennes, plassert på alteret i St. George’s Chapel i Windsor Castle. Nesten 70 år tidligere hadde hun mottatt dem under kroningen i Westminster Abbey som tegn på sin kongelige verdighet. Med kroningen var hennes styre gitt en guddommelig sanksjon. Hun var blitt Herrens salvede, en hersker innsatt av Gud til å styre på Guds vegne. Da kronen ble lagt tilbake på alteret markerte det at tjenesten var over.
Herskerens eller høvdingens rolle i tradisjonelle samfunn har alltid hatt en religiøs dimensjon. Vi møter det i eldgamle sivilisasjoner som Egypt, Kina og Japan. I europeisk kristen sammenheng skjedde det ved at kirken hadde en bestemt posisjon i legitimeringen av en ny hersker; noe som oppsto som en del av europeisk middelalder. Røtter fantes i kroningsseremonien i det bysantinske, østromerske riket. Allerede i 457 ble keiser Leo I kronet av patriarken, i katedralen Hagia Sofia, og den kroningsliturgien som ble utviklet dannet mønster for senere kroninger i europeiske monarkier.
Salvingen sikrer kirkelig støtte
