Asbjørn Dyrendal

Professor i religionsvitenskap 
ved NTNU

Mange vil hevde det at det siste tiåret har vært konspirasjonsteorienes tiår. De er utvilsomt blitt særdeles synlige, men det samme har vært sagt om alle tiår siden 1960-tallet – uten at omfanget har økt. Det vet vi fordi forskningen på konspirasjonsteorier har vokst enormt de siste ti årene.

Når vi tror at akkurat våre ferske minner reflekterer noe spesielt i historien, er det fordi den historiske hukommelsen er kort. Det burde holde å minne om nazi-Tysklands konspirasjonsteoretiske antisemittisme for å fjerne de historiske sky-
lappene.

LES OGSÅ: Berit Aalborg: «Konspirasjonen om «jødisk verdensherredømme» florerer fortsatt og bidrar til dagens høyreekstreme hat mot jøder»

Comeback i politikken

Konspirasjonstenkning er altså grunnleggende menneskelig, men omfanget stiger og ­faller med politisk klima. Blant dem som ofte bruker konspirasjonsteorier, finner vi ikke bare ­marginale ekstremister, men også autoritære regimer og ­populistiske bevegelser.

Det siste er også en av ­årsakene til at konspirasjonsteorier har fått økt oppmerksomhet. Det ­siste ­tiåret har konspirasjons­teoriene gjort ­comeback i ­politikkens sentrum og på maktens tinder – i Ungarn, Tyrkia, ­Polen, Russland og USA, for å nevne noen. Der trives de både som deler av ideologiske uttrykk og som ­propaganda i informasjons-
krig.

Populære konspirasjon­s-
teorier trekker ofte veksel på religiøs identitet. Religion og konspirasjonsteorier brukes til å ­mobilisere religiøse grupperinger. Og teoriene omhandler ikke ­sjelden andre religiøse grupper. Slik sprer konspirasjons­teorier ­mistillit, motvilje og hat, og ­holdningene smitter over fra en utgruppe til den neste. Bevisstheten om dette er også en av ­årsakene til at vi har vært mer oppmerksomme på konspirasjonsteorier de siste årene.

 

Truet verden

Konspirasjonsteorier er altså relatert til ­religion på mange måter. Når jeg fore­leser om temaet er det alltid noen som spør: Er ikke religioner egentlig konspirasjonsteorier?

Det er ikke så rart. Konspirasjonsteorier er, i det ­store, ­fortellinger om at en bevisst, men skjult vilje står bak og ­kontrollerer verdens skjeve gang. Det høres nokså kjent ut. Det gjør også tilbøyelig­heten til å se ­verden som en kamp ­mellom gode og onde krefter, og ­viljen til å se verden som fylt av spor og tegn etter denne viljen. Og ­religion og konspirasjons­tenkning har enda flere ting ­felles: begge drives frem av ­sterkere intuitivt tenkesett og vekt på «det store bildet», og begge styrkes av ønsket om å se verden som rettferdig og truet av hendelser som gjør oss sårbare.

Det er med andre ord ikke merkelig at tilhørere spør om religion og konspirasjonsteorier henger sammen. De gjør det. Det ser ut til å gjelde alle religioner, verden over.

LES OGSÅ: Det florerer av konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet på internett

Tro som vaksine

Men det er bestemte måter å tro på, ­bestemte holdninger til fellesskap og noen typer religiøsitet som er ­knyttet til konspirasjonstenkning – ikke religion i sin ­alminnelighet. ­Autoritær religion med fokus på dommedag, mirakler og det overnaturlige – tro som griper til raske løsninger og passer enkle forestillinger om godt og ondt, henger sterkt og tydelig sammen med konspirasjonstenkning. Den nøkternt hverdagslige gudstro gjør det ikke.

Forskningen har fokusert på det som fremmer konspirasjonstenkning, heller enn det som hemmer. Vi har likevel så ­mange observasjoner at jeg ­våger å påstå følgende: I mange sammenhenger kan religiøs tro og tilhørighet snarere vaksinere mot konspirasjonstenkningen. På lignende vis som en avklart tro bidrar til å stoppe troen på noe konkurrerende, kan trossamfunnets forkynnelse om hva som er sant og godt, det gode som kjennetegner fellesskapet og det som ødelegger det, sette en stopper for de fortellingene som blir utdefinert som skadelige og løgnaktige.

Finne brobyggere

Konspirasjonsteorier er ikke sjelden blant de siste. Mange av dem sprer mistanke og hat mot andre ­grupper. De promoterer ­praksis og holdninger som kan stride mot grunnleggende ­religiøse ­normer. Andre, som ­kampanjer mot ­vaksiner, kan skape ­konkrete sosiale ­problemer. Trossamfunn verden over har dermed bidratt mot den slags teorier.

Ofte har de hatt trosfrender på motsatt side. På hverdags­nivå bekrefter både religioner og konspirasjonsteorier at verden er styrt, og at det går an å vite noe om styringen. I konspirasjons­teoriene er problemet at det er ondskapen som ­styrer; det ­gjelder derfor å kjempe mot. ­Dette er et ­mobiliserende, ­idealistisk tenkesett som er ­enkelt å gripe til. Det er derfor også lett å misbruke for dem som ønsker å så splid. I ­forskningen på ­konspirasjonsteori som ­propaganda, vektlegger vi tilgangen og rollen til betrodde nettverk. Det gjelder å finne brobyggerne, dem folk har ­tillit til, og få dem til å forsterke budskapet.

LES OGSÅ: Konspirasjonsteoriene blomstrer på den kristne høyresiden

Neste tiår

Fordi ­religiøse ­fellesskap ofte er sterkt ­betrodde nettverk med ­betydelig ­idealisme har de også hatt sin andel portvoktere som har sett med ­bekymring på spredning av løgn og hat. I en av våre gjennom­ganger av sosiale mottiltak var kirkegrupper og arbeids-
grupper drevet av trossamfunn ofte blant de spontane, selv­organiserte tiltakene fra sivilsamfunnet.

Den typen bidrag kan bli 
viktig hvis det neste tiåret ­faktisk blir konspirasjonsteorienes 
tiår.

 

LES FLERE KRONIKKER I SERIEN «DETTE PREGET TIÅRET»:

Kronikkserie: Vårt Land har invitert skribenter til å skrive om tiårets mest brennbare temaer

Eivind Trædal: «Sosiale medier gått fra å være en morsom adspredelse til en trussel mot demokratiet»