Knausgårds diagnose
Karl Ove Knausgårds Min Kamp-serie er dypest sett en samtidsdiagnose; vi må passe oss for oss selv.
Kritikerlaget arrangerte torsdag kveld en bredt anlagt Knausgård-samtale i Forfatternes Hus i Oslo. Samtalen mellom tre skandinaviske anmeldere speilet verket selv, den var mangslungen og vanskelig å avgrense, skriver vår utsendte.
Scanpix
Norge fikk 22. juli smertelig erfare hva som kan skje om man forsvinner for langt inn i sitt eget. Kanskje ligger det stoff i Min Kamp-bøkene som bedre enn noe beskriver en tidsånd opphengt i seg selv. For størrelsen alene avslører forfatteren: Når Karl Ove Knausgård skriver nesten fire tusen sider, har han en mening med det.
Det betyr ikke at den er enkel å finne. Kritikerlaget arrangerte torsdag kveld en bredt anlagt Knausgård-samtale i Forfatternes Hus i Oslo. Samtalen mellom tre skandinaviske anmeldere speilet verket selv, den var mangslungen og vanskelig å avgrense. For selv om bøkene leses av mange - den danske forfatteren Poul Behrendt hevdet at tilsvarende samlesning av et litterært fenomen kun er skapt av Ibsen og Strindberg - leses de ikke på samme måte av landene i Skandinavia. Litteraturanmelder i Klassekampen, Tom Egil Hverven, mante for eksempel til varsomhet mot for entydige ideologiske lesninger av Min Kamp, etter at svenske Ebba Witt-Brattström presenterte en feministisk fortolkningsramme rundt sin Knausgård-lesning.
Dobbel samtale. Alle bøker inneholder stoff for den litterære samtalen, men ikke alle bøker inneholder stoff for den store samtalen om samfunnet. Torsdag kveld fremsto et tydelig mønster: Min Kamp-bøkene sier noe om begge disse samtalene.
