Kirken vokser nedenfra
KIRKEVALG: Den norske kirke må slippe misjonærene og entrepenørene løs. Frimodig kirke mener at det er behov for nye typer fellesskap som kan være kreative supplement til det etablerte.
BYGGE KIRKE: Det er selvsagt ikke valgmenigheter som skal løse Den norske kirkes utfordringer med synkende oppslutning. Og Bymenigheten Sandnes sitter definitivt ikke med noen fasit, skriver Vidar Mæland Bakke.
muratart / Shutterstock / NTB
Ganske få vet hva en valgmenighet er. Det er en godt bevart hemmelighet at det har eksistert en egen ordning for såkalte valgmenigheter i Den norske kirke helt siden 2006. Hittil er det bare Bymenigheten Sandnes som har flyttet inn i ordningen. Menigheten der jeg har vært prest de siste ti årene, ble en forsøksmenighet for den nye ordningen i januar 2006.
Menigheten startet allerede i 1999, under navnet Lundehaugen menighet. Tanken var å bli ny soknemenighet for den voksende bydelen Ganddal. På kort tid tiltrakk den seg mennesker fra alle bydeler i Sandnes, og brøt med rammene for et vanlig sokn i Den norske kirke. De aller fleste av de flere hundre som lot seg engasjere fikk en fornyelse i sitt kristenliv og et mer aktivt forhold til menighet enn tidligere.
Noen har kommet til tro gjennom den relasjonsbaserte menigheten. En del deltok i menigheten en tid, for så å gå tilbake til egen soknemenighet, eller de ble «sendt» til en av de andre nyplantingene i distriktet. Det var ikke så uvanlig med nyplanting i Den norske kirke på 2000-tallet. Mye skyldtes en modig biskop med blikk for innovasjon og nytenkning og et levende lokalt misjonsmiljø som ønsket å bringe erfaringer fra andre land til Norge.
