Amina Sijecic Selimovic

Stipendiat ved Universitet i Oslo og styre­leder Hikmah-huset

Forrige uke kunne vi lese i Vårt Land at sykehus og sykehjem i Oslo har fått penger til en sykehusimam. I dag finnes det en sykehusimam ved Haukeland sykehus i Bergen, en kulturkonsulent/sykehusimam ved St. Olavs hospital i Trondheim, og en feltimam. Dette initiativet viser oss at helsetjenesten i Oslo kommune tar på alvor at pasienter og pårørende skal få et likestilt tilbud om sjelesorg.

Som muslim synes jeg dette er en positiv utvikling. Samtidig sitter jeg igjen med flere spørsmål som enda ikke er besvart. Hvilken utdanningsbakgrunn og teologisk ståsted skal denne imamen ha? Hvordan skal imamen speile det muslimske mangfoldet som finnes i Norge? Og, ikke minst, vil kvinner bli vurdert som mulige og attraktive søkere?

LES OGSÅ: Bergen får Norges første sykehusimam

Hvilke behov dekkes?

På nettsidene til Oslo Universitetssykehus (OUS) kan vi lese at pasienter og pårørende får tilbud om samtalepartnere fra et stort mangfold innen tros- og livssynsfeltet. Muslimske pasienter får samtaletilbud fra flere imamer og andre ressurspersoner. Disse kommer fra ulike islamske retninger, og har forskjellige nasjonale bakgrunner. Dette speiler til en viss grad det muslimske mangfoldet som finnes i Norge.

En av grunnene til at Oslo nå får en egen sykehusimam er at det har vært stor etterspørsel etter nettopp dette. Det vitner om at helsevesenet tar muslimers åndelige og eksistensielle behov på alvor - men vet vi egentlig nok om hvilke behov som dekkes av en sykehusimam?

Mer enn bare imam

Imamens fremste rolle er å lede en forsamling i bønn. Dette er ikke noe som virker å være del av arbeidsbeskrivelsen til sykehusimamen. Sykehusene har egne retningslinjer for åndelig og eksistensiell omsorg for pasienter og pårørende. Sykehusimamen skal heller ikke kun bedrive åndelig veiledning, men også være en ressurs for helsevesenet på islam og islamsk kultur. Titlene kulturkonsulent og samtalepartner har blitt benyttet i andre sammenhenger. Personen som skal inneha denne posisjonen skal være der for pasienter, pårørende og helsepersonell.

Det er også viktig å merke seg at de arbeidsoppgavene som står oppført på sykehusets nettsider, ofte ikke er del av en imams utdannelse. Mens noen imamer har videreutdanning i psykologi eller andre relevante fag, har andre kun en grunnutdanning fra opprinnelseslandet. I Norge har en del imamer og andre ressurspersoner tatt videreutdannelse ved Det teologiske fakultetet (UiO). På samme sted eksisterer det i dag også et ferskt masterprogram; Lederskap, etikk og samtalepraksis.

Mangfold kan settes på spill

Helsevesenet har vært i dialog med både Islamsk Råd Norge (IRN) og Muslimsk Dialognettverk (MDN) om hvordan rollen som sykehusimam skal utformes. Men i hvilken grad har andre relevante stemmer har vært invitert i samtalen? For eksempel de mange muslimene som ikke er aktive i moskeene, men som har relevant kompetanse, fra forskning eller arbeid på grasrotnivå. Her er det mange å velge mellom.

Dette er viktig da det er et stort mangfold av muslimer i Norge, noe som eksistensen av IRN og MDN i seg selv viser. Men disse to paraplyorganisasjonene representerer ikke alle muslimene i Norge. Hvordan skal sykehusimamen, som skal være alt fra samtalepartner til kulturressurs, speile det muslimske mangfoldet, både når det gjelder teologiske forskjeller, kulturelle forskjeller, og ikke minst forskjeller i religiøs praksis?

Det viktige mangfoldsperspektivet kan bli satt på spill dersom sykehusimamen ikke er åpen for andre teologiske ståsteder og praksiser enn sin egen. Utdannelsen til en del imamer er nettopp basert på hvordan akkurat ens egen retning er den rette, i forhold til andre konfesjoner innen islam. Konsekvensen kan være at pasienter og pårørende fortsetter å kontakte imamen fra sitt eget miljø, i stedet for å snakke med sykehusimamen.

Kan en kvinne få jobben?

Ikke minst er jeg nysgjerrig på om kvinner vil bli vurdert som mulige og attraktive søkere. Fram til nå har kun menn blitt ansatt. Da er det på sin plass å spørre i hvilken grad kjønn vil bli en avgjørende faktor i ansettelsen av en sykehusimam i Oslo, og i neste omgang flere feltimamer og fengselsimamer.

Jeg har snakket med flere kvinner som ønsker å jobbe som sykehusimamer eller feltimamer. Disse kvinnene har tatt eller er i gang med å ta forskjellige utdannelser og kurs som gjør dem kvalifisert til å jobbe som sjelesørgere, samtalepartnere, imamer og rådgivere. I Norge, som i mange andre land, er det kvinner som ofte er de kvalifiserte til å gå inn i rollen som imam - både den tradisjonelle, og de skreddersydde rollene. Vil utlysningsteksten, som skal komme om ikke så lenge, oppfordre kvinner til å søke?

Og er det i så fall hensiktsmessig å bruke tittelen sykehusimam? Tittelen imam assosieres som oftest med menn. Burde en annen tittel vurderes? Jeg, og mange andre muslimer, er spent på å høre mer om både hvem sykehusimamen blir, hva rollen innebærer og hvordan jobben skal utføres i praksis.

LES MER:

St. Olavs hospital ber om penger for å fortsette med sykehushumanist

Danmark fikk sin første fengsels-imam i 1996: – Mange muslimske pasienter blir overrasket når jeg kommer og ikke presten

Amina Sijecic Selimovic: «Kanskje erfaringen med stengte moskeer kan åpne dørene for kvinner»