Kan «Guds ord» oversettes?

I september går vi inn i et tredje Luther-jubileum på fem år: Det er 500 år siden Luther utgav sin første tyske oversettelse av Det nye testamente, det såkalte Septembertestamentet. Det representerte en språklig (og etter lutheraneres mening også teologisk) milepæl etter en lengre forhistorie med blant annet Johannes Mentelins første tyskspråklige bibel i 1466, og før det John Wycliffe som oversatte bibelen til engelsk i perioden 1380–1395. Selv om Luthers oversettelse til et levende europeisk språk ikke var den første i sitt slag, ble den den mest banebrytende siden Vulgata, en latinsk oversettelse som ble til i årene rundt 400, innenfor rammen av det romerske imperiet med latin som offisielt språk.

Oversettelse av et hellig skrift er tuftet på en forutsetning om at det hellige ligger i saken(e) som omtales; i historiene som fortelles, i himmelske, guddommelige faste referansepunkt, i verdier som lar seg abstrahere ut av teksten: sannhet, kjærlighet, forsoning, og så videre. Kort sagt, oversettelse forutsetter at guddommelig åpenbaring ikke er bundet til en bestemt språklig form, at skrift ikke er hellig i seg selv, og at mening lar seg destillere fra én språklig form og fylles i en annen.

Før Reformasjonen innebar åpenbaring at språk og teologisk innhold var uløselig bundet sammen, og så var det kirkekunstnernes og de språkkyndige prestenes oppgave å popularisere den bibelske åpenbaringen i billedlig eller verbal form. En moderne variant av et slikt bibelsyn forutsettes fortsatt i den gjeldende greske grunnloven: Innledningen til Hellas’ grunnlov (opprinnelig fra 1821) inneholder en paragraf om at det er forbudt å oversette teksten i «Den Hellige Skrift» (§ 3.3). Eneste unntak er om man får tillatelse fra Patriarken i Konstantinopel og overhodet for Hellas’ gresk-ortodokse statskirke.