Jøder i skyggen av Dovre

Vi står mellom mange viktige markeringer. I år har vi feiret stemmerettsjubileet og 100 år med full politisk status for kvinner. Vi gjorde det gjennom flere etapper, over hele landet, med pomp og prakt og en kringkasting som mobiliserte alle ressurser for å gi en smakebit av feiringen fra hver krok i det langstrakte landet. Neste år er det grunnlovsjubileet og markeringen av 200 år siden det norske demokratiets startskudd i Eidsvoll i 1814. Ja, vi elsker jubileer, og vi bruker dem til å bekrefte de etablerte, gode fortellingene om vår historie. Uavhengighet, seier, folkesuverenitet, demokrati og oppbygging.

Like før helgen var jeg i Bergen på Kulturrådets årskonferanse «Enn om Dovre faller». Det historiske løftet som ble avlagt av Riksforsamlingen i 1814 «Enige og tro inntil Dovre faller», ble i en konferanse om medborgerskap og demokrati fornyet og retorisk fristilt fra den symboltunge fjellvidden. Synker Dovre ned i en gigantisk jordsprekk, kan vi likevel være sikre på at grunnlovsjubileet 2014 går på sine historiske skinner, at NRK journalister løper rundt i bunader og rapporterer dager til ende og at flagg blir heist i de tusen hjem. Jeg skriver dette og kjenner at ubehaget stiger. Hvorfor?

Krystallnatten. Lørdag 10. november var det 75 år siden Krystallnatten. Det var natten hvor knuste glasskår lå strødd i gatene i Tyskland etter at tusener av jødiske forretninger og synagoger ble mål for voldelige aksjoner. Dette ble innledningen til det mørkeste kapittelet i moderne europeisk historie, Holocaust.