Jødedeeportasjonene fra Norge i 1942 skjedde ikke i et vakuum. La oss ikke feile igjen
NORSKE JØDER: Nok en gang hører vi historier om hvordan jøder i Norge er redde for å vise sin jødiske identitet – nå i møte med helsevesenet. Disse historiene er et svakt ekko av historien om min egen familie under andre verdenskrig.
DØDSSKIPET: Det tyske skipet Donau forlater Oslo med norske jøder ombord. Stine Camilla Bjerkestrand advarer mot fordommene og likegyldigheten hun mener var opptakten til de norske jødedeportasjonene.
Fossum, Georg W.
Okkupasjonsvinteren 1942 er kald i Norge. Kanskje er det kulda som vekker Aron Dabrosin tidlig den 4. mars? Gjennom blendingsgardinen i Mandals gate er det ikke mulig å se om sola er stått opp. Han hører fuglene kvitre utenfor med bud om vår, men Oslo-gatene er fortsatt kledd i snø og is.
Aron finner ingen ro i senga selv om han er trøtt etter nattevåk med yngstesønnen på fire måneder. Han vrir seg. Blikket treffer kjøkkenbordet. Der ligger et skjema, og fristen for å levere det nærmer seg. Idet han setter føttene i det iskalde tregulvet, vet han at dette er dagen han må ta et valg. Et valg som kan bety forskjellen på liv og død – for langt flere enn ham.
Forfølgelsen av den jødiske befolkningen i Norge starter kort tid etter invasjonen. En knapp måned etter at tyskerne invaderer Norge, blir det forbudt for jøder å ha radio. Foreldrene til Aron flyktet fra jødeforfølgelsen i det russiske tsar-riket og bor nå på Grünerløkka. Det utskårne radiobordet i leiligheten deres i Markveien har stått tomt siden radioen ble levert, som en taus påminnelse om krigens alvor.
