Jeg løp om kapp med Børre Knudsen – og tapte

Jeg traff Børre Knudsen første gang som 19-åring. Som de fleste andre hadde jeg kjent på ubehaget i møte med de mediedekkede abortaksjonene. I klassediskusjoner på skolen hadde jeg, som motstander av såkalt selvbestemt, det vil si morsbestemt abort, forsøkt å unngå å bli klistret til denne «vulgære og kvinnefordømmende» aksjonismen. Så møtte jeg Børre Knudsen. Deretter leste jeg Geelmuydens portrett «en prest og en plage». Det var da det begynte å bli virkelig ubehagelig. Kontrasten mellom den konstruerte mediefremtoningen «Børre Knudsen» og personen Geelmuyden beskrev, og jeg selv hadde møtt, bidro til å åpne en revne i min virkelighetsforståelse. Sakte innså jeg hvor dypt konflikten han symboliserte stakk, i samfunnet, i kulturen, i meg selv. At temperaturen i diskusjonene rundt Børre Knudsen og hans virkemidler hentet drivstoff fra en langt dypere kulturkonflikt. Dyp fordi den har forgreninger til det innerste av de fleste menneskers personlige kamper omkring identitet, selvforståelse, livsvilkår og – angst.

…

Under studietidenmøtte jeg Børre Knudsen flere ganger, men det var først i Jerusalem, våren 1997, at jeg ble kjent med han og hans kjære Ragnhild. Jeg hadde et års pause fra teologistudier og jobbet som frivillig ved Israelsmisjonens Caspari Center. Ragnhild og Børre Knudsen var på sitt andre tre-måneders opphold i byen, sponset av velvillige støttespillere, som først og fremst ville bidra til å gi dem begge et pusterom, langt borte fra nordnorsk mørketid og en årelang intenst belastende hverdag. Samtidig ble Børre utfordret til å være en slags frilans dialogpartner med ortodokse og ultraortodokse jøder han fikk kontakt med.