Fullstendig fravær av tilgivelse?

Jeg har ikke slik som Eivind Hope fulgt konflikten i Sentermenigheten fra sidelinjen, jeg har vært midt oppi denne konflikten i 30 år som medlem av menigheten. Dette har gjort såpass mye med meg at heller ikke jeg kan sitte passiv å se på. Problemene og kritikken mot pastorene har ligget der hele tiden, men som regel under overflaten.

Eivind Hope kommer (Vårt Land 10. november) med sterke beskyldninger når han sier at «I Sentermenigheten sitter mennesker og ikke slipper taket på opplevelser fra flere tiår tilbake, hvor dagens pastor var en ungdom. Innenfor kristendommen predikerer man om betydningen av tilgivelse og forsoning. Blant medlemmene her er dette fullstendig fraværende.»

For meg handler dette ikke om fravær av tilgivelse hos oss som har varslet om maktmisbruk og psykiske overgrep i Sentermenigheten. Heller ikke om at vi ikke slipper taket på opplevelser fra tiår tilbake. Å tilgi handler ikke om å tie om det man har opplevd, heller ikke å gjemme det under teppet.

Først når jeg innser at noen har gjort meg urett har jeg mulighet til å tilgi. Og da er det mitt valg hva jeg gjør med uretten som er begått. Jeg har en historie med mange opplevelser som har vært ødeleggende for meg. Jeg har ikke opplevd at det har vært rom for, eller lov til å snakke om de historiene. Det har blitt kalt splittelse, baktalelse og opprør. Nå er lokket tatt av, og medlemmer i menigheten har fått mulighet til å uttale seg, takket være styremedlem Birger Røed.

• Les intervju i Korsets Seier med Bjørn Dammann, far til innleggsforfatteren

Satt i ring. Jeg husker at vi satt i ring og en av oss ble «stilt til veggs» av pastoren. Jeg eller den det angikk kjente oss ofte ikke igjen i det han hevdet at var galt med oss. Vi ville så veldig gjerne leve for Gud og vi forsøkte desperat å forstå hvordan vi måtte endre oss og hva vi skulle si for å bli godtatt. Pastoren forventet en «innrømmelse» og en «oppriktig» omvendelse. Men dette behøvde heller ikke å være nok. Da ble man gående å føle på en enorm utrygghet og en opplevelse av å ikke være akseptert og godtatt. Jeg lå våken mange netter, livredd for å ende opp som en som ikke klarte å gjøre det som skulle til for å bli godtatt.

Dette har vært og er svært vanskelig å være uenig med pastoren. Enten så har du måttet bli enig med ledelsen, ydmyke deg og be om unnskyldning, eller så har du vært nødt til å forlate menigheten. Når de har sluttet har resten av menigheten sittet igjen og blitt fortalt og tenkt at det var personene som dro det var noe feil med. At de ble sure, at de ikke bøyde seg, at de ikke gav seg til fellesskapet og at de gikk ut av Guds plan for livet sitt.

Massiv lekkasje. Fra både ledelsen og oss medlemmene ble det stilt spørsmålstegn ved hvordan det kom til å gå med dem som sluttet. Fra jeg kom inn i menigheten til i dag, har det vært en massiv lekkasje av medlemmer. Nye har kommet med, mens trofaste har sluttet. I løpet av årene har jeg brutt kontakten med mange gode venner, fordi de har sluttet i menigheten. Det som er mest sårt er at jeg i åtte år var redd for å ha kontakt med mine egne foreldre og mine søsken. Jeg ble fortalt at min familie hadde dårlig påvirkning på meg og at det ikke var bra for meg å være sammen med dem.

Dette har absolutt vært en menighet med sterke sekteriske trekk! Jeg har det siste halvåret begynt å gjenoppta kontakt med mange av de som gjennom tiden har sluttet i menigheten, venner jeg trodde det var farlig å ha kontakt med.

Jeg har tilgitt, men det betyr ikke at jeg skal sitte å se på at historien gjentar seg. Derfor har min mann og jeg gjort mange forsøk på å få ledelsen i Sentermenigheten til å se på historien, ta et oppgjør og erkjenne overfor manneskene som har blitt behandlet ødeleggende at dette har vært galt. En slik prosess har hovedpastor ikke vært villig til å gå inn i.

Erkjenner. De siste årene har det kommet opp og blitt kjent hvordan tidligere og nåværende medlemmer i Sentermenigheten er blitt behandlet. Når ledelsen ikke møter disse anklagene på en anerkjennende måte, er det bekymringsfullt. Det er ikke første gangen det ikke blir tatt på alvor av pastorene. Dette har gjentatt seg gjennom 30 år. Beklagelsen i Korsets Seier fra far og sønn Urne, var for meg ikke troverdig! Ole Bjørn Urne uttalte på et menighetsmøte i etterkant av beklagelsen, at han ikke visste helt hva han ba om unnskyldning for. Videre sa han at han hadde gått ut i avisen og bedt om tilgivelse fordi så mange krevde det av han.

Jeg trenger en pastor som erkjenner, bekjenner og beklager det som jeg og andre har blitt påført av urett. Jeg trenger at han plasserer ansvaret der det hører hjemme I Dagen 16. november sier Kjetil Aano, tidligere generalsekretær i NMS: «Hvis en leder ikke er villig til å erkjenne de feil som har blitt begått, er det grunn til å stille alvorlige spørsmål ved hvorvidt vedkommende er egnet til  å ha et lederverv».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.12.2016 - (i en lett forkortet utgave.)

(Merknad fra debattredaksjonen i Vårt Land: Innlegget er forelagt pastoren i Sentermenigheten som har valgt ikke å svare.)