Jeg aksepterer beklagelsen
MISJONÆRBARN: Jeg har ikke ventet på en (ny) beklagelse, jeg har ikke forventet det eller trengt det. Jeg lever et godt liv uten. Likevel treffer denne beklagelsen hun i meg som var så sint den gangen.
MISJONÆRBARN: Astri Neema Nyen er takknemlig for beklagelsen fra Pinsebevegelsen. På bildet: Øystein Gjerme, leder i Pinsebevegelsen.
Erlend Berge
For snart 20 år siden fikk jeg boka Hvor er hjemme? av en god venninne, en bok som handler om trekulturelle barn. Jeg syns det var litt rart at jeg skulle ha den. Som misjonærbarn visste jeg alt om å være et trekulturelt barn, tenkte jeg. Oppveksten i Afrika var så tett knyttet til identiteten min.
Følte meg på siden
Men boka utløste særlig to følelser i meg. Først en sterk følelse av lettelse: Jeg er normal! Det er lov å le, og jeg skjønner om det er fristende å harselere over det utsagnet, men la meg forklare: Siden jeg kom til Norge som 11-åring hadde jeg følt meg unormal, rar, på siden av alle andre. Det er man jo når man ikke kjenner til noen av de popkulturelle referansene, er vant til å kle seg i «fattigtøy», og ikke forstår noe særlig av de norske sosiale kodene.
