Israels manglende nasjonalidrett
OL I PARIS: Israel har ingen nasjonalidrett, men israelerne er likevel stolte. Landet har fått til en OL-deltakelse på tross av omstendighetene og til tross for at unge israelere må tilbringe flere år i militæret istedenfor å drive med sport.
DØDSTRUSLER: – Det er kampen for overlevelse og dermed et livsnødvendig krav til å prestere ypperlig som utgjør mange israeleres nasjonalforståelse, skriver Fred Radenbach. På bildet: Israels OL-tropp. Flaggbærer Peter Paltchik (til venstre) mottok flere dødstrusler i forkant av OL.
(AP Photo/Kirsty Wigglesworth)
Israel er i krig, men det er ikke bare derfor de sportslige resultatene i OL i Paris spiller en underordnet rolle. Nasjonalidentiteten er bygget opp av andre elementer enn idrett. Israel har ingen nasjonalidrett.
Fotball er den mest populære sporten i landet. Befolkningsvekst, marginalisering, kommersialisering og ikke minst demografiske endringer – det er i forbindelse med fotballkamper israelerne diskuterer om det er flere sefardiske jøder nå enn det er askenasiske, at landslagskapteinen Bibras Natcho er en tsjerkessisk muslim, eller at Beitar Jerusalem ikke har hatt arabiske spillere på laget.
Likevel er det noe som mangler for å kalle fotball nasjonalidretten. Sporten forteller ikke landets historie. Heller ikke andre kandidater strekker til: De fremste OL-grenene seiling, gymnastikk og judo er marginale idretter.
