Ingen vanlig piknik

I gamle dager var jeg en interessert leser av bøker om oppdagelsesreiser. Det var de enkle fortellinger fra guttedagene om djerve mennesker som bygde demning i Egypt eller som trengte seg inn i de mørkeste skoger for å finne nytt land. Personlig vinning var det visst aldri, men erobring av land for konge og fedreland sto sentralt. I sin tid var dette veldig spennende. Til og med en vennligsinnet bok om Kongo og kong Leopolds bragder var den gang spiselig for barn. Muligens er en bok om James Cooks oppdagelse av New Zealand den siste jeg har lest i sjangeren. Spennende nok den gang for førti år siden rett etter et besøk i landet. I senere år har slike bøker hatt liten prioritet. Det har vært så mye annet å lese, og oppdagelsene har kommet frem sekundært gjennom annen lesning. Noe av denne litteraturen er også sett i perspektiv ganske kjedelig. Slik som i stilen til de ordknappe menn som foretrakk stoisisme; «steg opp på et fjell, så utover, gikk ned. Fortsatte rett frem i en uke til.» Uspennende.

Noen ganger hender det at jeg tar med en bok i tillegg når jeg er på biblioteket for å låne noe jeg har lyst til å lese. Planen kan være og bare se gjennom hva dette kan være og så levere tilbake i løpet av en dag eller to når den som oftest er hurtiglest og forkastet.

Slik også med Erling Kagges Under Manhattan fra 2012. Men denne boken er annerledes. Før jeg begynte å lese var Erling Kagge bare en tilfeldig skiløper som likte å gå langt på ski eller klatre i fjell. I tillegg trodde jeg at han var litt overivrig på å tjene penger så han startet et forlag for å rive ned en ærverdig bransje mens han gjorde seg rik på det. Kanskje er jeg en ekstra fordomsfull leser, men at han fortalte på TV at den første forberedelsen for å dra ut på ekspedisjon er å barbere seg i rumpen, og da var det liksom slutt på det som måtte ha vært av seriøsitet i mitt bilde av ham.