Iben Thranholm

Dansk teolog, journalist og foredragsholder

Den andre metoo-bølgen skyller nå for alvor inn over Danmark. I løpet av de siste tre ukene har to mannlige toppolitikere måttet forlate innflytelsesrike verv etter anklager fra kvinner som har følt seg krenket av disse fremtredende mennene.

Den første som måtte gå var lederen i partiet Det Radikale Venstre, Morten Østergaard. Den andre var Frank Jensen, som for inntil få dager siden var en av de mektigste mennene i Danmark - som nestleder i Socialdemokratiet og overborgermester i København.

Hånd og håndtering

Morten Østergaard måtte trekke seg som leder i Radikale Venstre fordi han for elleve år siden la en hånd på låret til en ung kvinne, som hun selv fjernet. Kvinnen heter Lotte Rod og er i dag folketingsmedlem for samme parti. Før Morten Østergaard trakk seg hadde han sagt unnskyld til Lotte Rod, som tok i mot unnskyldningen. Allikevel var det ingen nåde for Morten Østergaard - til tross for at han bekjente sine synder offentlig foran et samlet pressekorps.

Den nå avgåtte partilederen hadde nemlig først forsøkt å skjule at det var ham som var krenkeren. Derfor var det ikke selve hånden, men håndteringen som gjorde at han mistet toppvervet, lød det fra partiet.

Frank Jensen har vært Københavns overborgmester siden 2011. Han har ikke mindre enn tolv saker mot seg om krenkende atferd overfor kvinner gjennom sitt politiske liv. Nye anklager er kommet frem og strekker seg helt fra slutten av 1990-tallet og frem til 2019.

Frank Jensen fikk først stor oppbakking fra sine partifeller om å fortsette som overborgmester, men etter bare tolv timer meddelte han at hadde besluttet å trekke seg helt ut av politikken. Den kvinnelige lederen for Socialdemokratiets ungdomsparti var rasende over at Frank Jensen ville fortsette og til slutt ble presset for stort.

LES OGSÅ: Et teologisk perspektiv på Me too

Ingen nåde å få

Ledelsen i både Socialdemokratiet og Det Radikale Venstre har uttalt at det er helt riktig av topplederne deres å gå av. Partiene ønsker å gå forrest i kampen mod sexisme og understreker at det skal skje en kulturendring i partiene. Men selv om begge de mannlige toppolitikerne har bekjent seg for en inkvisitorisk presse, har unnskyldt seg overfor kvinnene og erklært sin ubetingede støtte til kampen mot sexisme, så er det ingen tilgivelse å få.

Mens Frank Jensen fortsatt kjempet for sitt politiske liv, gikk han på en pressekonferanse langt i omtalen av seg selv: «Jeg er en krenker.» Det gjorde han i håp om å få offentlighetens tilgivelse. Det hele ga assosiasjoner til Oxfordbevegelsens moralske opprustning på 1930-tallet og middelalderens inkvisisjoner. Men det var verken nåde eller frikjennelse å finne for Frank Jensen. Kun fordømmelse. Han var ferdig som politiker bare et halvt døgn senere.

Puritansk moral i blomstring?

Man kan spørre seg om denne bølgen demonstrerer et tilbakeskritt for den seksuelle frigjøringen som fulgte i kjølvannet av ungdomsopprøret i 1968. Klager barnebarna over normene som deres hippe besteforeldre innførte? Etterlyser de god, gammeldags puritansk moral?

Nei, det virker ikke som fordømmelsen av de mannlige krenkerne handler om en ny, moralsk opprustning. Tvert i mot vitner LHBT+ bevegelsen om en større åpenhet for, og trang til å eksperimentere med kjønn, seksualitet og grenser, enn noensinne før.

Metoo-bevegelsen er snarere en kulturrevolusjon som skyller over den vestlige kulturen. Og den bryter med den tradisjonelle, kristne kulturen som vestlig kultur er bygget på - for den ikke søker moral for kvinnens skyld, snarere rå maktutøvelse. Djevelen i detaljen er at den bruker moralbegreper fra kristendommen for å nå målet.

LES OGSÅ: Lars Petter Sveen: «Nei, metoo har ikkje gått for langt»

Nådeløse amasoner

Ingen er uenig i at menn skal behandle kvinner ordentlig. Men metoo-bevegelsen ser menn med makt som potensielle rovdyr og krenkere. Dypest sett handler det om et hat for mannen, og kanskje like mye til den patriarkalske kulturen som den kristne verdensordenen ble grunnlagt på. Det bunner også i en form for misunnelse. Og nettopp fordi det handler om å bryte ned, er det ingen tilgivelse eller rettferdighet å få for mannen.

Den sunne fornuft, besinnelsen, omtanken, det lune glimtet i øyet og respekten for annerledstenkende og -handlende har forlatt kulturen vår. Det har blitt erstattet av et scenario som vi normalt forbinder med diktatoriske og fundamentalistiske samfunn. Hvor har verdigheten, respekten, nestekjærligheten og tilgivelsen blitt av? Den er skjøvet helt til side av en feministisk, inkvisitorisk heksejakt, gjennomført av en gruppe ikketilgivende, nådeløse amasoner, som setter hele rettsvesenet til side, når de lykkes i å styrte en mektig mann gjennom anklager uten noen domstol sin vurdering av sant og usant i sakene.

Innfører en ny, sekulær lovreligion

Utover enkeltsakene der mektige menn vippes av pinnen, ønsker metoo-bevegelsen en kulturendring som også Danmarks statsminister Mette Frederiksen har erklært sin støtte til. Denne kulturendringen innebærer et bestem syn på mannen; Mektige menn mistenkes bare fordi de er menn.

Jeg tror at en slik kulturendring vil påvirke menns psyke og selvoppfattelse - også hos dem som ikke sitter ved makten. Denne grunnleggende mistilliten til menn og maskulinitet kan skape en helt ny politisk orden. Spørsmålet er hva kvinner vil med den makten de nå er i ferd med å erobre?

Det feminine, som vi i den kristne kulturen gjerne forbinder med det omsorgsfulle, kjærlige og intuitive, og som er uhyre viktig for den store sammenhengen i samfunnet, er ikke den kulturen som metoo-kvinnene kjemper for. De skaper derimot en militant, maskulin kultur der én enkelt feil kan føre til evig fordømmelse og utfrysing. De innfører strenge renhetskrav, en form for en ny, sekulær lovreligion. Alle som bryter loven skal ydmykes og ødelegges - i stedet for at man innser at en selv heller ikke er perfekt.

LES OGSÅ: Veslemøy Østrem: «Giske er ikke alene om å ha vært «uutholdelig umoden» om egen makt»

Vi må elske synderen

Men kan det hende at disse kvinnene vil bare vei for en oppblomstring av kristendommen uten at de selv er klar over det? I takt med at stadig flere blir fordømt og forkastet, vil kanskje det kristne budskapet om tilgivelse, barmhjertighet og forsoning igjen stå høyt i kurs - fordi det gir mennesket frihet til å feile og lærer oss å bære over med hverandre.

Menneskene er syndere og feiler hver dag. Derfor har vi bruk for Guds tilgivelse, men også for tilgivelsen fra vår neste. Vi skal ikke elske synden, men vi kan elske synderen.

Vi må våge å konfrontere hverandre med feilene vi gjør, særlig når de skader andre. Men vi må samtidig huske på å elske synderen slik Gud gjør, og gi mennesker en ny sjanse når de angrer og ber om tilgivelse. Dersom vi skaper en kultur der det er ingen nåde å få for selv det minste feiltrinn, skaper vi et helvete på jord. Da blir det den rå og brutale makten som hersker, ikke kjærligheten.

Dersom vi ønsker oss et samfunn med et menneskelig ansikt, har kirkens lære om det syndige mennesket og vårt behov for tilgivelse gode fremtidsutsikter.

Kronikken er oversatt fra dansk til norsk av redaksjonen.

LES MER:

Berit Aalborg: «Ungdommens mot veltet Giske»

Haddy N'jie i Min tro-samtale: – Kirken ble plutselig et sted som tok meg imot

«Nå bør kvite nordmenn ta same rolla som menn under metoo: Me bør halda kjeft og lytta»